Grisemorro!

Fra Galapagos til Granada på en dag. Fire fly, en infisert sandwich og magesjau. En lang dag før vi var fremme på Hotel Con Corazon.  Vår grisefikser var hoteldirektøren, som tente i vinkel på ideen sist vi bodde hos han.

Hans og kona fra Nederland åpnet i 2008 Hotel Con Corazon (Hotel med hjerte). Fra å drive et stort konsulentfirma innen it, snudde  de opp ned på tilværelsen og startet med vedledighet. Firmaer, kunder og venner bidro med 700.000 USD i donasjoner, og hotellet ble bygget.
 Hotellet drives på en 0 profitt basis.

20 ansatte har gode helse og pensjonsavtaler, noe som er svært uvanlig her omkring.Flere av de ansatte var eneforsørger for mor og far, søsken og evt deres barn. Mye av arbeidsledigheten skyldes rett og slett mangelen på arbeidsplasser i regionen.  Derfor benyttes kun produkter  og tjenester fra lokalområdet, for ytterligere å stimulere på grassrota.  Det viktigste arbeidet skjer dog gjennom Con Corazon prosjektene: Håndverksklasser hvor det produseres salgbare varer, kurs i engelsk som kan gi jobb med turisme, seksualundervisning, opplysning om barns rettigheter og holdningskapende arbeid.

Hans hadde skaffet en flott gris, umiddelbart døpt Bacon av reislederen.  Vi var fortsatt 25 mil, en dag og noen utfordringer  unna fadderbarnet.
 Først og fremst taxisjåføren som ville putte Bacon i baggasjerommet! Med 30 grader og stekende sol hadde det blitt baconsvor på 1-2-3!

 Men lofferne viste råd, og smørte opp sjåføren med en cola! Bacon ble plassert foran og gryntet fornøyd. Taxisjåføren ble med et sjarmert, og lå mest lent over setet til Bacon og klødde henne bak øret! Og slik bar det av gårde de 25 mil til Jiugalpa. Sjåføren med en halvt øye på veien, og full konsentrasjon om grisens velvære.

Vel femme på landsbygda , så langt fra allfarvei det er mulig å komme, bordet vi det eneste hotellet.
Når noen kommer inn på et hotel  med en gris under armen og har svært begrensede spanskkunnskaper, er der et godt stykke arbeid å  fikse seg litt husvære!

Bacon ble tjoret i hotellets bakhage og fikk det riktig så fint.
Her fikk vi også svar på et spørsmål vi har grublet på siden Snatch filmen med Brad Pitt. Der hevdes det nemlig at et par griser på kort tid kan spise et helt menneske, dersom det er delt opp i  biter.
Hittill hadde grisen kun fått frukt og brødavfall. Da hun fikk et kyllingkadaver fra kjøkkenet, gikk Bacon bananas!

 Agressive nesegrynt været kjøtt! Fråden stod rundt kjeften og et sort ondskapens slør la seg over øynene.
Søte Bacon var blitt en zombie killer gris på amfetamin! Hun styrtet frem og rev til seg kyllingen med mord i blikket!  Små kjever jobbet som stempler i en motor. Knaset fra pulverisert ben gjallet mellom veggene.
KNAS KNAS KNAS. Ingen pause, ingen pust. KNAS KNAS KNAS.

 Bein og brusk forsvant ned i grisen, med et rasende tempo. Et lårbein større en hodet på Bacon, forsvant på fem sekunder.
Kjøtt-psykosen gav seg ikke før alle spor etter kyllingen var utslettet.

Som takk for maten,  viste Bacon oss noen dancemoves!
                                        
                                                                       KLIKK på play!

 Den store dagen hadde kommet og sommerfugler sist kjent 1. skoledag, var sterkere enn noensinne.
Plan og representant Emma hentet oss på hotellet og 10 minutter senere var vi fremme.
Det som først så ut som en sliten betonggarasje, viste seg å være et hjem. Porten gikk opp, og der stod Sachenka og moren.

 Sachenka og Mari har sendt hverandre brev og bilder jevnlig i 9 år. Jenta som nå nærmet seg 17, hadde gjennomført skolen med beste karakterer og ungått den støreste trusselen mot høyere utdanning, graviditet.

Mari sine bilder hadde fått hedersplass i stuen, og takknemmeligheten var nesten overvelmende.
Så mange klemmer, varmdene ord og ren glede, er det lenge siden vi har opplevd.
Det er vanskelig å beskrive denne emosjonelle karusellen. Glede av å se hva hjelpen gjør, men dette var kun en familie av uendelig mange.
Og vi er helt sikre på at Bacon har kommet til et bra hjem (i allefall frem til neste jul), familien hadde hatt en gris tidligere, men den var blitt stjålet. Sachenka mente at hun aldri kunne spise grisen, siden hun hadde fått den av oss. Vi får nå se.

I tillegg fikk vi besøke flere av prosjektene Plan bidrar til i nærområdet. Vi satt igjen med et meget positivt inntrykk, og et bevis på at de få kroner vi bidrar med, virkelig kommer til nytte.

Hey...

Billig er ofte bra, men ikke best. En refleksjon å gjøre seg etter 3 netter på en ombygd reketråler, og med 14 tennåringer fra USA.
Heldigvis var det dyra og ikke det sosiale som stod i fokus på dette "cruiset".
Fordelen ved å sove ombord på en båt, er tilgang til øyer utenfor dagstur radius, fra Puerto Ayora. Noe vi raskt fikk merke ved første strandhugg på morgenen.

En fantastisk hvit strand, med et lass av sjøløver, og en uhorvelig stank. Disse fiskeslukende dyra soler seg på stranden, og "slepper" seg like godt samtidig. Fyll en bøtte med tran, og topp den med dritt, og la det marienere i sola! Det overskygger absolutt ikke den utrolige følelsen av å se diss dyra. Nyfødte sjøløveunger, ligger med sine mødre. Ungløvene surfer og leker seg i bølgene. De store løvene breker med tørrhosten og hevder revir.
                                                                              VIDEO-klikk klikk

På stranden er de ganske så trege og klønete. Vi hoppet i våtdraktene og fikk oppleve noe helt annet under vann!!!
Først snorklet vi rundt og titte på fisk og planter, men etter noen minutter våknet interesssen hos løvene. Plutselig skyter en svart "torpedo"  opp fra dypet og sneier oss i en utrolig fart! Mari`s store tallerkenøyne spratt nesten ut av dykkemasken, etter å ha blitt sneiet av værhårene.
Dette var alpha hannen som satte oss på plass. Vår trege og immobile opptreden skremte ingen, og snart kom ungløvene frem.

Dette er noen ordentlige skøyere. Hele væremåten oser av ungdommelige rampestreker! De lurer seg innpå bakfra og napper i svømmeføttene. Flotter seg med looper og raske manøvrer. Etter litt joleri, svømmer de raskt mot deg og dunker snuten inn i masken. Litt uvnat for oss i starten, men etter hvert ble den en artig lek hvor vi dukket under vann, blåste bobler på de og koste oss glugg ihjæl!

Blue Footed Booby er en fugl som kunn finnes på Galapagos. Fuglen får kun to egg, hvorpå den sterkeste kyllingen får kjempet til seg maten fra moren. Den svakeste dør, "survival of the fittest".

  De blå føttene er seksuelt tiltrekkende på det motsatte kjønn, og er nødvendig for å delta i parringsakten.
 Så da er det bare å ønske seg knallblå sko til jul folkens!



En annen artig skrue er albatrossen. De parrer seg kun på øya Espanola, oppfostrer avkommet og tar av til syden (Peru\Chile) i desember.
Egget er like stort som en håndball. Og forde albatrossen sin rumpe ikke gir så mange watt, må de snu egget med nebbet for at det skal bli gjennomkokt. I løpet av en måneds ruging er det vanlig å ha rullet egget 200-300 meter!

Så til det artige. Albatrosskyllingen må være flyvedyktig innen slutten av desember. Ellers blir den etterlatt og fryser ihjel...
Haken er bare at albatrossen er for stor og tung til å ta av fra bakken, de må hive seg  fra 1-2 meter for å få luft under vingene og seile avgårde.

Alle kyllingene samles på "flyplassen". En åpen slette som leder ut til "take off" sonen.
I november og desember tørrtrener de på vingeslag og seilteknikk. Dette er jo riktig så fint, men med en liten Darwin tvist.

Når tiden er moden, går mor og far ut på kanten og hopper, kyllingen må følge etter!
 Aberet er at det er 75 meter rett ned i steinura, og flyteknikken må sitte på første forsøk. Altså det er kun ET forsøk!
                                                  Kikk på videoene og se hvordan det gikk!
                                           "Første etappe frem til kanten av stupet"

           

             "tørr ikke, tørr ikke... jeg må. jeg må. ellers dør jeg... wuuhæææææææ!!!!

                                  
En liten kar vi ikke regnet med å se var pingvinen! Helt alene stod han ute på et lite skjær. Mulig at den innebygde GPS`en var litt av kurs, fordi han burde egentlig vært et helt annet sted ifølge guiden! Dog var karen ved godt mot og rimelig fet etter oppholdet i det fiskerike farvannet.

Denne krabben lærte vi ikke så mye om. Den var bare veldig stor, og veldig fargerik.
Minst 1 meter mellom øynene!!!! Nu vel, ting er ekstremt på Galapagos, men kanskje på størrelse med en norsk troll krabbe.

Etter endt cruise, tok vi oss over til øya Isabella. Litt utenfor hovedruten, men vel værdt å besøke.
Øya har fem vulkaner, og den siste hadde utbrudd i 2009. Vi hadde klatret en inaktiv vulkan på Island Ometeppe, og naturlig nok fristet det med en aktiv. Ingen jungel og regnskog denne gangen. Kun mengder av finkornet støv som trengte inn i alle kroppsåpninger.

  Sierra Negra Volcano er verdens nest største aktive vulkan. Den hadde sist utbrudd i 2005. Krateret har en radius på over 10km og er et voldsomt skue.

 Følelsen av å stå på "lokket" til jordens indre var uvirkelig!
Turen ble etterhvert litt tørr, så Knutsen juleskinker hevet stemningen et par hakk. I allefall for Mari som gikk bakerst.

Utbruddet fra vulkanen slår ut i sjøen og lager nytt land. Små tunneller og broer på kryss og tvers.

Landskapet likner ikke på noe vi har sett før. Om jeg hadde sett bildet, og noen hevdet det var fra Mars, hadde jeg kjøpt den!
Inne i kanallandskapet svever det "eagle rays" i det stille vannet. En majestetisk fisk i rokke familien.
Disse to var ca 150 cm mellom vingetuppene.

Et par med amorøse skillpadder kom også glidende forbi, dog med en sjalu 3.mann på slep.

Som kronen på verket fikk vi oppleve rosa flamingoer på nært hold. Disse dyra ser utrolig merkelig ut. Lange tynne bein på over en meter, og en hals som matcher!

 Kanskje fikk den bena først, og så måtte nakken være like lang for å spise rekene i vannet??? Fargen på fuglen kommer fra de små krepsedyr de goffler i seg fra mudderet.

Vel nede fra vulkanen og med en hunger fra en annen verden, satte vi avgårde for å finne en matbit! 

Og vi fant, Galapagosøyenes best bevarte hemmelighet! Vi gikk etter nesen og duften av ferskt bakeverk! 

Og ramlet inn på kjøkkenet til en fryktelig tjukk og gosselig kone. Etter størrelsen hennes, smakte hun nok på hvert eneste parti som ble tatt ut av ovnen. Vi hadde funnet den lokale bakeren!

Vi gikk bananas med banankake og den lokale varianten av kjempebolle med eggekrem!

Vi hadde brukt litt over to uker på Galapagos, uten å ha sett halvparten. Øyene er store og mangfoldet enormt! Men vi har en gris å plukke opp, og et fadderbarn å besøke. 

Lett skjelven tok vi plass i det overdimensjonerte modellflyet som skulle ta oss til flyplassen i Puert Ayero og videre til fastlandet.

                                                 Klikk klikk-God tur! 

I Charles Darwin sine fotspor.

MANDAG 6. DESEMBER 2010

Den 15. september 1835, ankom en ung Charles Darwin øyriket Galapagos. Etter å ha samlet dyr, innsekter, planter, stein og spist noen skillpadder, seilet ham skuta HMS Beagle hjem til England. Basert på de funn han gjorde, lanserte han i 1859, evolusjonsteorien gjennom naturlig utvelgelse.

Tørre fakta:
Galapagos øyene ligger 974 km fra Ecuador sin kyst.
Totalt nitten øyer, hvorav 97,3% er Nasjonalpark.
Her finnes dyr og planter som for lengst er utdødd i resten av verden.
Galapagos står på Unescos verdensarv liste.

Forde dyrene ikke har vært utsatt for jegere og fangst folk, (bortsett fra Darwin og noen få andre) er de heller ikke redde for mennesker.

                                                  KLIKK for Video

Pelikaner, sjøløver, fiskere og vanniguanaer i skjønn forening, er et helt vanlig syn i sentrum av Puerto Ayero, Santa Cruz. Sjøløven har for vane å gnikke seg innpå fiskern sine støvler, for så å få en liten fiskebit.
Vi fant dette mektig så eksotisk, men så feil går det ann å ta, dette var bare begynnelsen.

Det var en fyr vi kjente til fra før, Lonesome George.
 En kjempelandskillpadde godt over hundre år gammel. George ble i 1974 funnet av forskere, på den lille øyen Pinta, lengst nord.
 Han var den eneste igjen av sin art i hele verden. Han ble raskt flyttet til Turtle Breeding senter på øya Santa cruz.
Målet har vært å videreføre genene hans, ved hjelp av to frekke hunn skillpadder.
George har nemlig fått sin egen eiendom, badebasseng, grønt gress og de to overnevnte frøkner helt for seg selv. Dog ser det dårlig ut for forskerne. George er så gammel at han ikke klarer å få den opp. Han viser ingen interesse for damene, og ligger helst i skyggen og spiser.

Mulig er det nytt håp på horisonten. Han ble i allefall riktig så aktiv da Mari kom på besøk.

Klikk på bildet for å spille video.

Vi var også så heldige å få tittet innom på babyskillpaddene på farmen.
De oppfostres i 2-3 år før de settes ut i det grønne.
Med økt bosettning på Santa Crus, har det også blitt fler introduserte arter på øya. De vanlige griser og geiter er av de største synderne når det gjelder plyndring av skillpadde egg og matressurser.

De er ikke så veldig raske, men de skal få for innsatsen.
                                                                       Klikk på bildet for å spille video.

Den siste arten vi ble kjent med på Santa Cruz, var vann iguanaen. Et helt fantastisk dyr, med de riktige prioriteringene.
Disse øglene bruker det meste av sin tid dormende i solen. Ellers er de under vann og spiser alger. Jo dypere de dykker for å  spise, jo sterker blir fargen på skinnet. Den med de sterkeste fargene, får førstevalget når det skal formeres.                          

                                                                    Video-press to play

Normalt dykker de opp mot femten minutter. Darwin derimot, med hjelp av et par blylodd og tau, fant ut at de kan overleve opp til 45 minutter under vann.
På en av strendene utenfor byen, var det de som regjerte. Sovende på de varme stenene, eller luskende bortover sanden.

Å se disse dyrene, gav følelsen av uvirkelighet og en annen tidsepoke. Vi kunne ikke unngå å trekke noen paraleller med de for lengst utdødde dinosaurer.
Alle disse dyrene hadde vi sett i løpet av noen dager,  den mest befolkede øya. Nå har vi booket oss på cruise og skal utforske øyene lenger ute!

Tadaaaa! Snakk om å få trøstepremien!!! 

Hei.

Den aktive vulkanen hadde vært litt for brummende den siste måneden, og var steng for klatring. Vanligvis er det en 10-12 timers tur opp til kraterkanten, hvor en kan ligge og kikke ned i vulkanens indre eller nyte utsikten til de Karibiske øyer.

Skulle det bli kratertur på oss, fikk vi ta den inaktive Maderas vulkanen. Reiselderen tok seg visse friheter og briefet følget på om stein, aske og grus. Det var selvfølgelig helt feil, skulle det vise seg.
 Vulkanen var kledd med skog helt til toppen. "Notat til reiseleder: Lære seg forskjell på aktiv og inaktiv vulkan". Hvilken jungel vi kom inn i!
Første halvdel er såkalt dryforrest. Her vokser det planter, kaffe, kakkao, frukt og blomster. Trær og busker slipper inn mye lys og det er aper, fugler og insekter overalt.Regn er sjeldent og det gjenspeiles i terrenget. Tre timer gikk raskt unna i lettgått og billedskjønne omgivelser.

 Så stoppet flyten opp, vi hadde nådd "cloudforrest". Denne delen av vulkanenen er ofte dekket av skyer. Hvorfor er ikke kjent, men resultatet er nedbør hver eneste dag, på de øverste 400 meter av vulkanen.
Luftfuktigheten øker dramatisk og gjør huden klam og klebrig. Tåken ligger tungt over jungelbunnen, alt er dekket av grønn våt mose. Ingen lyder, lite lys, kun summing fra allverdens farlige innsekter. Stemningen er jungelmagisk!

Fukten gjør leiren glatt som ojle, bratte partier forseres på alle fire. Fulle av gjørme, svette og kløe. Vi nådde toppen etter en strabasiøs etappe. Og for en nedtur! Skog overalt, ikke en liten beta med utsikt til Karibien. Skulle vi få sett øyene, måtte vi reise dit selv! Der og da bestemte vi oss: Ferden går til Karibien!

Første stopp på veien til Karibien, Grenada. En av få byer i Nicaragua som er rennovert, og har tatt på seg kolonitidens drakt.
Grunnlagt i 1554, og oppkalt etter koloinisten sin hjemby i Spania. Den gang sett på som selve juvelen i Sentral Amerika. Byen var knutepunkt for alt spanjakkene klarte å stjæle og karre til seg som ikke tilhørte dem. Gull, mineraler og andre varer førte til en voldsom vekst, og byen har heldigvis bevart de katedraler og bygninger oppført fra den eraen.

Katedralen fra 1772.

Biskopens bolig, med en klassisk takterasse.

Ikke voldsomt mye å se her, men mye av opplevelsen er å vandre rundt og titte, ta inn atmosfæren fra svunne dager. De hadde også en slemt god biffrestaurant!

Fra Grenada bar det rett til flyplassen. Vi har peilet oss ut Little Corn Island. Det går båt ut dit to ganger i uka, men vi skal lande på naboøya med fly, og ta oss over med ferje. Øya har 5oo hundre innbyggere, og så sin første turist for fem år siden. De fleste livnærer seg av hummerfiske og strøjobber.

Å komme seg ut dit skulle vise seg å være en prøvelse for både lattermusklene og neseborene.

Dagens første latterkule kom i sikkerhetskontrollen. Litt i egne tanker stod reiselederen og tittet på skjermen for røngtenapparatet. Jeg var med ett ikke sikker på om jeg hadde sett riktig. En pizza i kofferten? Nei dette må være tøys! En grundigere sjekk, og jo det så ut til å være en pizza!!!!

 Ved nærmere øyesyn en såkalt half and half, ost og tomat på en side, biff og løk på resten.

Flyplassen var temmelig liten, og vi hadde god oversikt med de små flyene som landet. Da det var vår tur til å gå på flyet, spratt kapteinen ut og sprintet mot toalettet. ja, ja, må mann, så må mann. Tenkte vi.
Det var ikke mange som skulle til Karibien i dag, to passasjerer, meg og Mari. Vi tok plass på fremste rad bak kapteinen og 2. styrmann. Og så startet uløkka!

Kapteinen hadde utvilsomt fått i seg noe dårlig fisketaco dagen før. Hva i svarte @£!?, kapteinen slapp en skikkelig fis!!!

Vi viste ikke om gråt eller latter passet situasjonen best? Og for en lukt! Om en sjældød torsk hadde krabbet opp mellom skinkene til kapteinen og lagt seg der for å gjære i tre uker, hadde det fortsatt luktet bedre i flyet!
så her satt vi på 2x2 meter med fly og fikk virkelig oppleve AIR KARIBIEN!!!

En liten ferjetur senere ankomm vi Little Corn Island. Første fot på brygga og vi fikk godfølelsen. Ingen biler, eller asfalt, turkist hav, hvit sand mellom tærne og ekte karib stemning. og for en dialekt! Som etterkommere av slaver fra kolonitiden, snakker de ikke spansk, men en slags blanding med hovedvekt på engelsk. Nesten alle vokaler er kuttet ut. Språket er et stakato av forkortelser og rastafari slæng.

Det er svært få turister på øya. De som tar turen, kommer for dykking og avslapping under palmene.
Da er det begrenset med restaurtanter og spisesteder. Det løses elegant ved å invitere folk inn i stua, hive et par hummer i gryta og jekke et par øl! Søkke og snøre for to koster mindre enn en pils på Akerbrygge!!!

Og det var hjemme hos Ms. Bridget, at vi kom i snakk med ektemannen Elvis over et par hummer. Han inviterte til havfiske morgenen etter!

Det er skikkelige saker det fiskes med. Tunge stenger, ambassadørsnelle, 30 cm stålfortom og stor agnfisk!

Vi dorget sakte over revet på utsiden av øya. Mari åpnet ballet, og det tok ikke lang tid før hugget satt! En kort hektisk kamp, og fisken kom seg av kroken, dog med en bit av agnfisken.

 En liten time senere og madammen hadde kroket en skikkelig barracuda! Voldsomme eksplosive krefter! Jeg var sikker på at stangen skulle brekke. Fisken raste ut med senen, og Mari hadde jobb så det holdt. Kampen ble kort og intens! Maris første barracuda!

Dagens fangst ble middag hos Ms. Bridget. Elvis hadde lagt merke til entusiasmen i båten, og lurte på om vi ville være med på litt mer krevende fiske neste morgen. Ja, jøss! Vi er med! Han svarte kryptisk: "okey man, tomorra we gonna hustle the king!"

Et godt stykke utpå fjorden og agnfisket var i gang. Nå var det tålmodighet, kløkt og raske tilslag som gjaldt. Vi dorget på kryss og tvers langt der ute, men uten resultat.

 Et par delfiner dro forbi, mens timene gikk. Faren er å bli utålmodig, konsentrasjonen synker og når det endelig hugger, kommer tilslaget for sent, og fisken spytter ut agnet.

Et lite napp på snøret, indikerte at "noe" snuste på agnet. Knutsen bråvåknet fra dvalen i det en stor kingfish hoppet flere meter opp av vannet. Mothugget, kort og kontant, fast fisk på stanga! Det raste ut meter på meter med snøre!

 Her gjelder det å gi og ta. Fisken drar ut et ras og jeg drar inn når den hviler seg. De første ti minuttene måtte jeg gi mer enn jeg fikk.
Så fort fisken nærmet seg båten, dro den avgårde i et voldsomt tempo.

 Etterhvert ble utrasene kortere og kortere. Fisken kom opp på siden av båten, og Elvis satte kleppen i fisken. Dette resulterte i et eksplosivt utras hvor Elvis mistet redskapen!

Det var tydelig at en klepp i siden gav fisken nye krefter. Forbannet som fy, dro den avgårde igjen.
Det var bare å begynne på igjen. Denne gangen gikk det fortere innover. Fisken kom opp på siden av båten. Elvis fikk tak i kleppen som satt i fisken, og løftet kongen ombord.

Etter en sånn opplevelse unnet vi oss både en og to frozen margarita!

Og helt til slutt ser vi oss nødt til å rette opp i en liten misforståelse. Hjemme på bjerget heter det seg at mummitrollet er fra Finnland. Dette er helt FEIL! Originalen bor på Little Corn Island ,i et lite blikkskur på strandTiden går aldri så fort som når`n har det artig.

Seks dager med strandliv, fisking, dykking og lange turer på Robinson Crusoe sine hjemtrakter. Vi bordet Banana Boat Airlines, og heldigvis satt kapteinen med sine kropslukter inne i cockpit!

Tilbake i Nicaraguas hovedstad Managua, og par praktiske gjøremål før vi kunne stake ut neste kurs. Den 9. desember skal vi besøke Mari sitt PLAN fadderbarn gjennom 11 år. Når fadderne kommer på besøk er det en begivenhet fra morgen til kveld for hele landsbyen. Det er vanlig å kjøpe med mat og drikke til "festen". Det er fattige jordbrukere vi skal besøke, men det er ingen tvil om at de ville brukt sine siste bønner for å mette oss! Og det skal ikke skje. Å kjøpe med ting til barn og familie er hyggelig, men vi bør ikke gi bort "luksus" gjenstander som kan gi grobunn for misunnelse. Hva skal man da gi, som kan være til hjelp, uten de nevnte konflikter. Vi har grublet mye på dette, og nå har vi funnet svaret.

Vi må skaffe en gris!!! Å ha en gris betyr ALT for en fattig familie i Nicaragua. Forhåpentligvis en som kan reprodusere seg, og bli fet og fin. Grisen har vi døpt bacon!
Nå er det bare ikke å gå på Super Marcadoen å kjøpe en gris, hvor starter vi? Vi har satt en mann på saken, og håper han fikser BIFFEN :)