Dag 2

To liggeunderlag gjør ikke rullestein og gresstuer til en myk seng. Følelsen av å ha sovet
på en overdimensjonert spikermatte, satt igjen lenge etter lunsj!
Vi hadde ikke før fått gnidd ut øyebæsjen før fjellsiden eksploderte i et vannvittig brak!

Gigantiske snømengder med kurs rett mot oss. Med bulder og brak beveget den hvite veggen seg
nedover. Patachan hadde imidlertidig valgt leirplassen med omhu, og skredet ebbet ut med god
margin fra teltene.

Med havregrøt og omelett til frokost, fikk vi en best tenkelig start på dagen.
En som ikke hadde dagen var muldyret Magne.

Som en pariah blant de seks hestene, ble han
mobbet, kløpet, bitt og kultent behandlet. Det var bare etter litt kiling bak øret, pep talk
og nakkemassasje, at han tok imot børen og satte avgårde opp fjellet.

Stigningen var brutal, og høydemeteren raskt lagt bak oss. Det er ikke anbefalt å stige mer
enn 500 vertikale meter pr. døgn i sovehøyde. Så etter et par timer ble det tidlig lunsj og
chai i messeteltet.

 Utsiktene til en  lang ettermiddagshvil i posen var gode, men Patachan
knuste raskt alt håp. Vi skulle i gang med økt nr.2. Såkalt "ferry loading". Selv om vi
hadde nådd maksimal sovehøyde, kan formen ytterligere forbedres ved å stige opp noen hundre
vertikale meter til. Kroppen starter å tilpasse seg det nye trykket og aklimatiseringen
settes igang. Vi "ferjer" raskt ned igjen for å unngå symptomer på høydesyke.
Derav den gyldne regelen "Climb high, sleep low".

Med kvelden kom et ferskt snøfall og temperaturen snek seg godt ned på de blå.
Kokkene fristet med treretters og tyve lune grader. Toppet med stram chai ala cuba, stemplet
vi inn i vårt eget telt 2130, og lyset gikk kun sekunder etterpå  zzzz.

Dag3

I løpet av natten hadde kong vinter gitt fra seg sin forhåpentligvis siste krampetrekning.
Teltet var gjennomfrossent og isen lå tykt utenpå. Frostrøyken klistret seg til sjegget og
sjarmen med fjelltur ikke like åpenbar.
Men like fort som styggværet kan melde sin ankomst i fjellet, smatt det opp en kulrund sol
over åskammen. De første strålene traff toppene over oss og reflekterte et fantastisk lys.
Solen spiste seg nedover og etter tyve minutter tinte den opp stive kropper.
Kontrastene er enorme, og frokosten ble inntatt utendørs med finskjorte og faktor 50 på!

Målet vårt ligger på 5300 moh. men allerede på 4000 moh starter utfordringene med snø og is.
Dagen var derfor viet trening på opp og nedstigning med stegjern, tau og isøks.
Stegjern er enkelt forklart en såle med ti seriøse jernpigger til å spenne på støvlene.
Festet i bratte snøsider og på isbre er upåklagelig.
Isøksa er festet til klatreselen og hånden med en kraftig rem. Regelen er to skritt med
øksen godt plantet i is eller snø. Deretter nytt feste med øksa og to skritt til. Dersom
festet skulle glippe i steget er man sikret i hånden, og blir i verste fall hengede igjen
etter armen.

Etter utallige turer opp og ned, fiskebein, enkel og dobbel vertikal, travers og marsj,
prøvde vi ut "self rescue teknikker".
Dersom sikringen ryker og man seiler nedover fjellsiden mot steinura, må det handles raskt.
Det gjelder å få kontorll på isøksa og legge hele kropsvekten på ispiggen. Dette stopper
nedfarten eller nok til å sparke inn stegjerna.
Fall i ryggleie, mageleie og sideleie. Alle tenkelige måter å tryne med stil!

Kjærkommen te og kjeks før lunsj i kokkenes lune bolig.
Resten av dagen ble brukt til ferry loading og nok en nydelig middag.
I morgen kan vi sove lenge! Vi skal ikke avsted før etter lunsj!

Dag 4.
Så mye for å sove lenge.
Våknet som vanlig rundt klokka seks. Det er ikke stort å gjøre, enn å vente på lydene fra
kokketeltet. Rundt syv pleier de å fyre opp primusen, og et kvarter etterpå er det bare å
stable seg ned etter litt varm og god chai.

Været var som vanlig i godlune og solen stekte fra tidlig morgen. En advanced basecamp er
lite luksus, kaldt, forblåst,  intet kokketelt og mye bæring.

 Telt, mat og utstyr skal bæres opp på 4300moh over havet.

 Selv om formen var god, gikk det sakte oppover fjellet. Benas monotone langsomme
gange luller tankene langt bort.

 Hjernen går på autopilot, og kan best beskrives som en
reise gjennom det komplett unyttige. Tiltagende snø og vind hjalp heller ikke nevneverdig
til.
Teltet ble slått opp i en fei, og posene rullet ut. Med storm i kastene og lett kortpustet,
var boklesing nok utfordring. Så fort solen hadde gått ned, stupte minus gradene ned på et
behagelig ti tall. Etter en medbrakt middag,gikk vi våre besteforeldre en høy gang og sovnet
kl 20.

Dag 5-Toppstøtet.

Alarmen kimte kl 03, men reisledren hadde ligget og telt isroser på innerteltet siden 0130.
Å sove i høyden er ikke spesielt behagelig eller lett. (Hypoksi)Rask pustefrekvens i søvn,
øker C02 i blodet. Hjernen får kroppen til å puste meget langsomt for å "lufte" ut C02.
Resultatet er en kraftig refleks hvor kroppen kjemper i seg luft, og følelsen av å bli kvalt i søvne.
Uten kokketelt hadde vi en god del arbeid foran oss på primusen. Først smelte og koke vann
til to kopper kaffe.

 Deretter ny snø og to pakker nudler, og sist fire liter vann til turen
opp. Å tro det blir særlig varmt i teltet av all denne fyringen er helt feil.
Du kan ta med deg en lighter og legge deg i fryseboksen hjemme, så har du forholdene.
Alt utstyr taes på inne i teltet, sokker, innerstøvler og ytterstøvel. Superundertøy, ull,
dun og goretex. Ansiktsmaske, lue, ullvotter og vindvotter. Alt skjer i et fantastisk
langsomt tempo. Nåde den som er svett før vi entrer kulda og den grusomme vinden.

Tærne er mest utsatt og selv under fire lag holder de ikke tritt i den langsomme oppstignigen. Stive, følelsesløse og vonde, hjelper det ikke å se sola på andre siden av dalen. Vi står fortsatt i kulda på 4600moh.

Terrenget blir brutalt brattere, og pusten øker voldsomt, før den roer seg på et noe
forhøyet nivå. Ved å bevege seg tyve skritt for så å puste rolig fem ganger, nærmer vi oss
ryggen og dagens første stråler.

 Etter tre timer er det sjokoladestopp, av med noen lag klær og nydelig utsikt!!!

Rago og Patachan diskuterer ruta videre. Forde snøfallet de siste dager, har lagt igjen godt
over en meter oppå den gamle snøen, er det høy skredfare. Vi bestemmer oss for å følge
øst-ryggen videre oppover. Sterk vind "feier" ryggen for snø, og vi har "bare" pudder til
knærne.

Vi bytter hyppig på å klatre foran for å "brøyte" ruta. Snøen er løs og gjør
arbeidet tungt. Etter to timer med klatring når vi enden av østryggen.
Det er for bratt å støte på toppen fra denne siden, og vi må traverser over hele sør fasen
av fjellet og ta siste to hundre meter på vestryggen.

Traversen går langsomt fremover. Enkelte partier er så bratte at det klatres på alle fire med snø til livet. En meter fremover er en kamp i seg selv. Fem skritt og fem pust pasue.
Snøen  blir faretruende dypere og mer usikker. Halveis over og situasjonen krever en avgjørelse. Fortsette eller snu to hundre meter under toppen. Vi blir enige om å ta oss videre over på den steinkledde vest-ryggen. Her kan vi i trygghet vurdere resten av ruta.

Rago foran med Mari, Patachan og reislederen bakerst. Fem meter fra den steinkledde ryggen, revner hele fjellsiden! Et flak flere hundre meter bredt setter utfor fjellsiden med et forferdelig brak. Snøen forandres til en masse det er umulig å bevege seg i. Mari går under og blir levende begravet rett på nedsiden av ruta. Knutsen som bakerste mann, tas inn i skredets overmannende strøm. Det pustet inn snø, og oksygenet når ikke lungene. Snømassene klemmes sammen og alt lys forsvinner. Med klaustrofobien og snøskredets morderiske brøl som eneste følgesvenn, er to hundre meter utfor over i løpet av sekunder. Skredet treffer en et bremsende hopp av en fjellrygg på sin galloperende vei. Som en kanonkule fyker reiselederen ut av snøkista og lander langt nede i unnarennet.

Det er total stillhet i fjellet, intet brøl, men heller ingen stemmer. Knutsen ser seg rundt, men fjellsiden er kun et massivt inferno av snø og stein. -Mari! -Mari! intet svar. Hjernebarken peppres med impulser! Den ene smerten sterkere enn den andre! Med stillheten eksploderer hjernen i kaotisk lidelse. Tanker det ikke er lov til å tenke, står klart som dagen!
 Rago sitt hode titter over hoppkanten. Skjult på oppsiden har han og Patachan gravd ut en lamslått og forslått Mari. Lettelsen koker blodet i årene og når ut til hvert eneste fiber i hele kroppen.
Delvis i sjokk og adrenalinrus tar vi oss ned igjen til advanced basecamp. Denne pakkes raskt sammen og vi møtes på halvveien av Sham og La La som tar sekkene våre.
De hørte og så raset og viste vi var inne i det.
 Kvelden går med til ettertanke rundt hva det er vi gjør, og hvilke  risikoer vi utsetter oss for. Evig takknemlige for at det ikke var vår tur denne gangen.

En stor takk til Pathachan som var rask til å grave ut Mari.

Ekspedisjon.

Hey!

Etter flere dager med Canyoning (juv vandring) og klatring, var det klart for den store ekspedisjonen.

Himalyas fjell er de høyeste i verden. Fjellkjeden strekker seg fra Pakistan  i vest, nord India, Tibet, Nepal og Kina. Med 10 av verdens 14 fjell over 8000 meter, er dette et paradis for toppturer.
På «vestkanten» hvor vi befinner oss, er toppene litt lavere, men går for å være de aller flotteste i Himalaya.
Ekspedisjonen går over 6-10 dager avhengig av fremdrift, vær og tilpassninnger til høyden.
Først en basecamp på 3000 moh. Denne skal flyttes opp til 3800 moh. Etter en dag. Her vil vi trene  på bruk av utstyr og lade opp med høydemeter, for å tåle videre fremgang bedre. Så vil vi etter to-tre dager lage en advanced basecamp på 4300moh. Denne ligger høyt og på snø. Det er derfor ønskelig å bruke minst mulig tid her, og gjøre toppstøtet i løpet av førtse natten. Værforholdene er best på tidlig morgen og frem til 12 tiden.  
Går alt etter planen, bestiger vi Friendship peak 5300 moh. I løpet av formiddagen.

Dag 1.
Ikke vet vi hva vi har stelt i stand, men her står vi da med gata full av utstyr og folk.

Tau, stegjern, et lite grønnsakslass, parafinlamper, telt, soveposer, isøkser, 40 liter helikopterbensin, 150 egg, og nok jernvare til å smi et lite Eifelltårn. To jeeper fullastet med oppakning setter avgårde mot Beas Kund valley.
Ikke mindre enn seks hester og et muldyr møtte oss ved veiens ende.

Det var et lite kunstykke å laste disse opp med 420 kg, men følget satte ubesværet avgårde i det bratte landskapet.

Guiden Pathacan har 35 års erfaring med fjellsport og har klatret det meste rundt oss. Både på snø, is og bar stein.

Rago på 23, har mindre erfaring, men tilfører gruppa tonnevis med godt humør og smil.
Sham og La La utgjør kokkeduoen og er på så måte avgjørende for mye av trivselen på turen.

Vi hadde knapt lagt 20 minutter på fjellskoa før Patachan møtte på flere kollegaer i fjellet.
Og siden han er definisjonen på «å skynde seg sakte» tok vi en chai pause på 45 minutter.

Landskapet rundt oss er i full blomst og gjeterdriften like så. Rundt oss går det kuer, hester, sauer og geiter. Ettersom snøen smelter, tas dyra med opp på både 3000 og 4000 moh. De bygger seg små levegger av stein som suppleres med presenning til tak.  Her bor de i 2-3 måneder, og flytter seg opp ettersom snøen smelter.

Følget vårt avanserte oppover bratte skråninger og smale fjellsider. Dyra gikk løse og spiste av gress og fjellblomster langs stien. Selv med tunge laster og små hover, gikk dyra oss en høy gang med stødighet og fart på de vanskelige partiene. Var det imidlertidig noen som ble stående å spise litt lenge, tok det ikke lang tid før gjeteren fikk fart på følget. Med en skarpskytters presisjon, sendte han avgårde en liten stein rett på ræva!

Etter tre timer med jevn stigning, og godt vær nærmet vi oss første camp på 3000. Værgudene hilset oss velkommen med en forferdelig vind og stiv snøslaps!

Hester ble losset i en fei. Bagger og utstyr ble lagt under presenning, og telt satt opp.
En særs viktig dreneringskanal ble gravd ut rundt teltet med isøksa. Regnmegden kan raskt gjøre en   myk gresstue, til et ufrivillig gjørmebad i teltet.

Sham og La La hadde full kontroll i messeteltet, med varm chai klar, idet siste teltplugg ble slått ned. Følelsen av å komme inn i her fra møkkaværet, er balsam for sjelen. Varmen setter seg umiddelbart og kroppen tørker opp.

Er gutta i det riktige hjørnet, og været ekstra ille, kan det vanke en skvett rom på toppen av chaien.
Hva disse gutta kan trylle frem i fjellet er helt magisk! Selv om forretten fikk oss til å trekke på smilebåndet, gratinert tomatsuppe med popcorn!

Saftig kylling morga med grønnsaker og ris til hovedrett. Flamberte bananer til dessert.
Forruten maten i seg selv, er kokkene utrolig artige. La La innehar en slags lærling stilling, og alt det innebærer. Han piskes fra morgen til kveld med de utroligste oppgaver. Bartender, oppvaskhjelp, grønnsaksskreller, bakemester,  vannbærer fra elva og oppvarter på grensen til det pinlige. Sham sitter i lotus stilling foran  grytene og skriker ut sine ordre! Noe som også fungerer supert! Vi får 5 stjerners service i fjellheimen.

Med mage som en ku klar for kalving, stupte to trøtte tryner i posen.

Blod svette og truger!

Med blodverdier som en russisk langrennsløper på epo, begynner formen å ta tak.
Høyde over havet kombinert med bratte bakker gjorde oss fryktelig andpustet i starten.
Kroppen kompenserer for mindre o2 i luften, med å øke hjertefrekvensen og blodgjennomstrømningen. Resultatet er åndenød og hjertebank.
Produksjonen av erytropoetin øker, og de røde blodcellene kan binde mer o2.
Forutsatt at vi er fysisk aktive i høyden, oppnår vi en god aklimatisering.

Jean Luc, heretter slavedriveren, hadde en god ide om hva som skulle til for å toppe formkurven.

Vi kombinerte sykkel og severdigheter i Kullu dalen. Først ute var et lokalt tempel.

Etter en liten time opp gjennom furuskogen, var vi  fremme. Selve bygningen i seg selv minnet snarere mer om en flott jakthytte, enn et av Indias mest kjente templer. Vi tok pliktoppfyllende turen innom, men den store guddommelige opplevelsen uteble.
                                                                  

Langt større underholdningsverdi kunne vi tilby tilreisende Indiere. Reiselederen måtte holde latteren inne, mens tre turister ville posere med han på bilder. Deretter ble det filmet, mens de stilte spørsmål til den barske syklisten. Mari klarte bare såvidt å stagge krampelatteren nok til å ta bilder  av dette hysteriske opptrinnet.  















Her lærer Knutsen en ku å rekke tunge.

I en heftig diskusjon hevdet Mari å ha funnet en ekte indisk utedo. Reiselederen mente bestemt at dette kun var naturkreftene i aksjon. Noe madammen dreit i....

En kilo letter og noen mil oppi veien møtte vi på denne gjengen. De er i gang med å lage Indias lengste motorvei. Fra Delhi til Rotang passet helt nord. Kun ustyrt med spett, meisel og hammer.

i

Kort fortalt hammrer de ut blokker av 1x1 meter ut av fjellet. Så deles de opp i passende biter, stables og støpes til støttemur mot jordskred. Helt utrolig! Kun manuelt arbeid, men jammen som det faktisk går unna!

Etter 16 kilometer opp langs Beas elva krysset vi over og trillet ned til en lunsj.
Her ser dere en intetanende reisleder spise på seg en skikkelig mageinnfeksjon.

Resultatet ble to ufrivillige hvildedager, fire toalettruller og hoven lukkemuskel.
Det er ikke til å komme unna, på et eller annet tidspunkt stifter alle bekjentskap med en fremmed bakteriekultur. Streng diett på hvitt brød og cola gav nok styrke til langtur i fjellet og buldring.






Slavedriveren mente to hviledager fikk holde, og pisket oss opp den tre timer lange ruta, til buldre plassen. Buldring er en egen gren innen klatresport. Ofte begrenset til en eller to forflyttniger i en vanskelig rute. Målet er å bygge teknikk og styrke. Som regel klatres det kun en meter over bakken, slik kan utfordringen besiktiges og angripes fra flere vinkler.

Ingen tau eller carabiner, men en «crashpad» til å ramle på.
Et par timer av dette og både kropp og underarmer skriker etter hvile.

Crashpadene gjorde nytten sin også under lusnjen. Hvilen ble kortvarig, da døsen ble byttet ut med intervall traving i bratte dalsider. Pusting, pesing og sprengt brystkasse forsvant raskt av synet som   møtte oss en time senere. En fantastisk naturperle. Skrudd ut av fjellsiden for millioner av år siden. Isen har slipt ut fjellet og laget flotte formasjoner.

Etter denn økta smakte den lokale chaien utrolig godt! Reiselederen var noe skeptisk til rensligheten i dette kombinerte te hus og bolig. Men han lever til å fortelle historien.

 Flere dager med vanlig sportsklatring og annen aktivitet fulgte.

Vi gledet oss derimot stort til en liten fjelltur. For å forbrede kroppen mot ekspedisjonsformen, var det nødvendig med flere visitter opp i nyere høyder. Målet:  3 dager til fjells og Brigu Lake på 4300 moh.

I Himalaya er ingen tur for liten. Det vil si at kokken og fire bærere hadde startet turen tidlig på morgenen, og var igang med å rigge kjøkkenteltet i det vi satte avgårde.
Guiden Sunny, reiselederen og madammen. I tillegg fikk vi selskap av to ekstra.

'
Andres fra Cannada, total blottet for erfaring og kondisjon, men en skikkelig humør klump.
Anna, fjellgeit fra Sveits. Snakket kontinuerlig i et ubestemmelig høyt toneleie, krydret med amerikansk surferslang. «oh. Dude, that is sooo sweet man! No way, yeah?? Cool!!!»

Andres dannet raskt baktroppen. Med null aklimatisering og erfaring, ble det pustet og peset noe helt utrolig. Reiselederen måtte lokke å lure i det bratte terrenget. Nydelig utsikt, sol og supert turvær la alle forhold til rette. Mari og fjellgeita var kun små prikker i det fjerne, men etter tre timer tok vi en fortjent lunsj på 2800 moh.

Etter å ha lette sekken til Andres betraktelig, gjøv vi løs på siste innspurt.
Terrenget åpnet seg opp og fikk et alpepreg med grønnt gress og furutrær.

Med kjøkkenteltet høyt i periferien gav gruppa gass opp de siste hundre høydemeterne.













Bærerne var i gang med å sette opp våre telt, og vi fikk den beste beliggenheten

Helt ytterst på fjellkanten, men utsikt til «den store» (vårte neste mål).

Ettermiddag gled over i kveld. Vi nøt et nydelig tre retters på 3200moh, delte skrøner foran bålet, og sank tidlig ned i soveposen.

Vi ble vekkket av kokken som kom med chai, og en kul rund sol på vei opp!

En entusiastiak Mari var klar for utfordingen og spente på seg truger og et stort smil.

De første par hundre meter var det nesten så hun ikke var nedpå snøen i den bratte stigningen.

 
Turen opp bød på mange og seie drag på den råttne snøen. Trugene fungerte bra på de flate partier, men med mange skrå og bratte traverser, satt banneordene til tider løst.

Det er lett å bli frustrert når det er lenge siden frokost og beina svir som fy. Men ved å løfte blikket over landskapet, ressonere over at vi er griseheldige og midt i himalaya, tar vi oss sammen og seiler  inn til lunsj på 4000 moh.

Et lite drag opp fjellsiden og vi har Brigu Lake ved våre føtter!. En hellig innsjø på 4300moh.
Hvorfor den er hellig, ble vi ikke kloke på, men det var tydelig stort for to av bærerne som var med opp

. De tok av seg på bena som seg hør og bør ved en helligdom, og løp ned til sjøen. Etter en vask i vannet og noen bønner senere, kom de smørblide tilbake.

Turen ned gikk tydelig raskere, men det ble da bannet litt da også.
Vel nede på basecamp tryllet kokken frem nok et nydelig måltid.

Store stokker ble sjauet opp fra ura og trente hender laget raskt en realt bål, som selv Lars Monsen hadde blitt stolt av.

Det ble ikke langt på kveld før soveposens  fristelser tok overhånd og vi sovnet til lyden av blide bærere som koset seg med risbrennevin i kjøkkenteltet.
Neste dag bød på en lang, men grei nedstigning.

Vi møtte våre avløsere, fjellgeitene halvveis nede i skogbeltet. De var tydelig glade for å slippe ut og tygge litt gress og ganja.

Vi kom ned med sure bein, som er stive enda.
Ytterligere noen dager med nye aktiviteter og vi er klar for skikkelig ekspedisjon.
Nyt  vårværet og følg med på neste loff!