Thailand til Malaysia.

Hallo i luken- vi er på flyttefot.

Vi kom for en uke på Tonsai, og endte med å bli i tre!
Tiden smyger seg avgårde med syvmilssteg. En lørdag glir over i en onsdag, som blir en
søndag. Vi står opp til solen og legger oss når vi er trøtte. Ingen tv eller aviser, det slo
ned som en bombe, da vi fikk vite at OL var igang.
Det er lett å bli sløv her, men vi vil videre!

Med fire dager igjen på visumet, må vi begynne å bevege oss mot Malaysia. Blir du på
overtid, bøtelegges det pr. dag! Dyr ferie. kreative reisebyråer har selvfølgelig løsningen
på dette også, "Visa run". Alle mann alle inn i en liten minibuss, kjører til nærmeste
grense, Laos, Malaysia, Kambodsja eller Burma. Krysser grensen, stempler og tilbake gjennom
Thailandsk passkontroll. Nytt visum, værsågod!
vi hadde ikke behov utover våre innvilgede 60 dager, og valgte sjøveien mot Malaysia.

Ferge fra Tonsai til Koh Lanta (Thailand). Her ble det en liten overnatting for å ta
morgenbåten til Pulau=øy Langkawi (Malaysia).
Koh Lanta er en Øy og nasjonalpark. Nordsiden er bebodd, mens sørsiden og øyene utefor er
fredet. Gamlebyen ligger øde til øst på øya. Tidligere var dette et viktig knutepunkt for
seilskutene som kom fra Malaysia, Singapore og Kina. En god havn i Melaka stredet når
stormene herjet.
Husene står som de gjorde for flere hundre år siden. To etasjer med værbitt treverk.
Kinesisk inspirerte lyktestolper. Klisjeen "historien sitter i veggene" kan trygt benyttes
her. En enseste gate, øde, mystisk og spennende. Det er lett å forestille seg de Kinesiske
handelsmenn, fulle sjøfolk og gledespiker som frekvenerte her.

Videre med ferje til Langkawi. Kjent for middels gode strender, tax-free kjøpesentere og
ikke så mye annet. Lykken toppet seg fullstendig, da vi fikk en sliten bungalow med navnet
Kuk-(h)us!

Før det var gått 24 timer satt vi på neste ferge til Pulau Penang- Georgetown.
Nå er vi endelig fremme i Georgetown. Vi gleder oss stort!!

Tøffere enn tuk-tuken.

Klatreveggen nede på stranden er fra middels nivå og opp. Vi hadde trent mye og håpet på å kanskje få prøvd oss på en rute der, før vi reiste videre.

På ettermiddagene tar vi gjerne en strandpils på freedom bar, kikker på dyktige klatrere, og får med oss solnedgangen.
Det er spesielt en rute, som er gjenstand for mye oppmerksomhet. "Beaty and the beast. 6c".
Det vanskeligste hinderet og forsere, stiller styrre krav til psyken, enn teknikken.

Et høyt stykke oppi veggen er det full stans. Eneste utvei er stalasitt som henger som en istapp 1,5 meter ut fra veggen, i løse luften.

Venstre tåball balanserer ytterst på den lille avsatsen. Høyre ben løftes så høyt og langt ut som mulig. Presse fra og slippe seg ut. Ett enormt skritt i frittfall!
I noen få sekunder avhenger alt av tre tær, hvorvidt kroppen klarer å slippe all unødvendig spenning og å gjøre seg så lang som mulig.

Om du fryser, spenner imot, eller ikke makter å gi alt, stuper du utfor. Bevegelsen er ikke teknisk vanskelig. Det er bare å ta ett langt skritt.

For de fleste er problemet å slippe seg ut. konsekvenstenkningen tar overhånd. Hva skjer viss, atte, dersom?
Pusten går hurtigere, fargen forsvinner fra ansiktet, svetten skinner i pannen og hjertet hamrer som en slagdrill....
Det er nesten så man ser et lettelsens sukk, i det nederlaget aksepteres og de snur for å klatre ned.

Men det gjør ikke jenter fra Langesund. Som i en krysning av ballerina og svane, glir hun gjennom luften. Tærne gir en myk landing mot stalasitten, hendene griper gode tak. Bakre fot spenner ifra og lander tett ved sin venstre motpart.

Tøffere enn tuk-tuken!

Klatremus.

Ton Sai bay, Krabi provinsen.

Maly! (Mary), put your foot to the light (right)! Good, look above you maly, try to put your left hand up there. Good maly! Nice glip (grip) eh?
Ingen grunn til bekymring. Det er ikke trening av basis motoriske egenskaper, men Mari som får instruksjoner av vår klatreguide Mon.

Vi har nå byttet dybdemeter mot høydemeter og henger i kalksteinen 30 meter over bakken.
Sjekk utsikten fra veggen. Tonsai beach er i forgrunnen, skjult av palmene.

Klatrerutene er i verdenstoppen. Hit kommer entusiastene for måneder av gangen.
Kalksteinen er glattpolert, med små lommer skapt av erosjonen.

På grunn av de store klippene som omringer bukten, ankommer vi sjøveien.
Først ser vi kun et frodig palmelandskap. Etter som vi kommer nærmere, kan vi se  små restauranter skjule seg i jungelen. Bakover rekker av bungalower, helt til de stanger mot fjellene bak.

Tonsai blir som et lite kardemommeby. Alle er blide og hilser når en går forbi på de små veiene mellom palmene. Kalk på henda, skrubbsår og smil...
Det er jo ikke så rart. Etter dagens klatring, er det pils og solnedgang på stranden. Grillene fyres opp, og for 12 kroner, kan du sikre deg et stort stykke nygrillet hai, sverdfisk, kingfish, tunfisk eller barracuda.

Livet er lett på Tonsai. Det finnes ingen griserosa turister i speedos, kranglete fyllesvin eller hissige strandselgere. Du er her for å klatre og "Be happy".

Å våkne med myggstikk, svetten klistret til kroppen og vage minner om et dyr som ålet seg over bambusgulvet i natt, gjør ingenting.
Spise frokost og opp igjen i veggen. Fortsette på "prosjektet ditt".Det vil si, der du ramlet ned igår. Prøvde og prøvde, bannet og svettet.
 Armene surere enn syltagurk, "rockefoten" rister ukontrollert. Sikreren vet at nå skjer det, briste eller bære, strammer grepet på livslinja.
En finger finner taket, to er på plass, foten tramper takten. Tredje finger på vei til grepet, foten glipper! To meter fritt fall, angsten hugger mellom navlen og skrukken.
Faller...faller..faller, endelig tar tauet tak og angsten slipper.

Tonsai del 2.

Noen dager senere, syv for å være nøyaktig. Det har skjedd mye siden sist. Vi har fått et nytt begrep,hviledag. Det høres kanskje rart ut å være på ferie, for så å ta seg en hviledag. Men det er faktisk helt påkrevd. Etter et par dager med god innsats, er vi støle og stive på de merkeligste steder. Ulikt hva mange kanskje tror, men ren muskelkraft er ikke  avgjørende for å komme seg opp veggen. Balanse, fotarbeid, koordinasjon og evnen til å holde  hodet kaldt får deg til toppen.
Motgiften til støle kropper er, lange dager på stranda, få massasje, slite ut hengekøya, strandsport, snorkletur med longtail båt, eller tur til byen og hamstre varer.

Som dere skjønner, har vi det meget bra. Vi er på 12. dagen og er ikke rastløse enda!


Følg med på neste loff: Mari tøffere enn tuk-tukene!

Ha en god helg!

Ps. skal hilse fra Mari. (hun tar seg massasje, igjen).

  

Landkrabbene setter sjøbein.

VIKTIG!
Bildegalleri på nettet.
Klikk på meg, jeg er en kjempeloff!

Vi har da krysset over fra Thailandsbukta til vestkysten og Koh Phuket. Vi skal videre vestover i Andaman-havet, nærmere bestemt Simian National Marinepark.
Parken ligger en god dagsmarsj til sjøs, og består av ni små øyer.

Flaks skal man ha! Vi fikk et siste liten tilbud med dykking på en 5 stjerners yacht.
14 dykk, 4døgn, 5 buffet måltider til dagen og massør på soldekket. Dette var skikkelige saker.

Første natten ble det dog ikke mye søvn. Vi hadde kurs mot det store blå, og båten vugget godt i sjøen på marsjfarten.
Opp kl 07 til kritthvite strender og turkist hav! Vi hadde aldri før sett så flotte urørte omgivelser. Ikke en lyd, sikt rett ned til koraller på 10 meters dyp.

Dagene om bord fortonet seg som den reneste luksus. Spise, dykke, slappe av.
    0700, liten frokost og brief på dykket.

    0745, dykking.
    0845, stor frokost.

    1100, brief og dykking.
    1245, lunsj
    1500, brief og dykk.
    1600, snacks
    1630  Mari har sin daglige massasje.

    1830, nattdykk

    2000, middag.

     Selv om det høres veldig enkelt ut, er det ikke noe latmansliv. Kroppen får ganske mye å jobbe med etter så mange dykk i løpet av en dag. Foruten de fysiske anstrengelsene, har man forehøyde verdier av nitrogen i kroppen. At tannpussen var unnagjort før halv ti, var ikke uvanlig.

De ni øyene har et helt utrolig utvalg av fisk, skalldyr og planter. Når så mye fisk skal dele så små områder,blir det trangt om plassen. Morgenene på revet fortonet seg som en trafikkork. Store stimer med barracuda, travelly, snapper, og massevis med små fargerike fisk, Og helt uaffisert av vårt nærvær. Bare å gli inn i stimen og nyte synet.

Barracudaen kan bli over 2 meter lang, og skal ikke terges for mye. Den svømmer mot deg i full fart og stanger deg med nebbet i maska. For 2 uker siden fikk en dame knust maska og bokstavelig talt "øye på en barracuda".

Vi svømte med skillpadder, dykket igjennom huler, kjempet mot kraftig strøm, og koste oss glugg.

Etter fem dager hadde vi ikke lyst til å forlate båten. Å vekkes med frokost, stupe ut i turkist hav, ligge på soldekket og stirre ut i evig horisont, det kunne vi gjerne fortsette med.

Vi har for øyeblikket ikke fått tak i bildene som ble tatt under vann, men dere får tro oss på at det var helt rått.

Tusen takk for hyggelige kommentarer på bloggen!

PS. Vi er nå på Tonsai og klatrer, men dagene er så late, at det syndes hardt når det gjelder blogging.

Bensintriks og andre røvere.

Hvor lenge er det siden siste «loff»? Vi har fullstendig mistet all mening om tid og sted. 

Etter fire dager til sjøs, står vi igjen med ustø gange og minner for livet!

Vi plukker opp tråden fra koh Phangan. Innlosjert langt nord på øya, og langt fra folk, 

trengte vi sårt  en moped. Sykkelen var forsiktig priset, på tross av at vi var et godt 

stykke utenfor allfarvei. Inntjeningen skulle vise seg å komme fra lengt mer kreative metoder- Bensintrikset.

Jeg fyrte opp sykkelen og la raskt merke til at tanken stod på knusk-tørr! Hvor er nærmeste 

bensinstasjon? Jeg kunne ikke huske å ha sett en på hele øya. Kunne jeg få en annen 

sykkel?... Har du sett, helt tom den også! Kjører alle turistene sykkelen sin tom for 

bensin, eller er det noe muffins  her? Det store bensintrikset skulle det vise seg. 

Nå sykkelen leveres tilbake, tapper de (utleier) rett og slett ut all bensinen. Så når jeg 

kommer, er det to valg. 

Ta den bunnskrapte sykkelen og lete etter bensinstasjon, og gå tom i forsøket. Eller kjøpe 

bensinen av den særs behjelpelige utleieren. Som vi sier i Oslo, bonden er ikke dum, selv om 

han står med henda i baklomma. Utleieren står med henda i lomma og forlanger 300% av 

pumpepris for sin bensin. Vi måtte bare le av hele greia. For oss er det kun snakk om 

småpenger, men å vite at du blir rundlurt er alltid surt. Og tradisjonen tro, vi har 

punktert på koh Phangan også !

Vi setter nesen mot sør, til Phuket. Nå er det live-a-board som gjelder. Dykke og bo på båt i fire døgn. 

Klok av skade, valgte vi bort nattbuss og gikk for ferge og minivan. Igjen- så feil kan man ta!

Koh Phangan er kjent for sine Full-moon parties. Den første festen fant sted en gang på sent 80`tallet. Opprinnelsen er uklar, men legende forteller om backpackere som hadde en vill bursdagsfest under fullmånen. Festen skal ha vært så bra, at det gikk gjetord om den land og 

strand. Siden er det avholdt fest hver fullmåne, ca. 1 gang i måneden. Da samles mellom tyve 

og trevde tusen mennesker på Had Rin beach. Det er umulig å oppdrive en ledig seng, dager i 

forveien.

Naturlig nok har kreative sjeler lansert både half-moon og black-moon parties. Mer fest, og 

mer penger i kassa, månefest 5-6 ganger i måneden. Narkotiske stoffer er snarere regelen enn 

unntaket, og forkjærligheten for hallusinogener er stor. Derfor økes bemanningen på 

akutt-psykiatrisk under festene.

To dager etter half-moon party og vi satt i en minibus på vei til Phuket  med en spesiell 

gjeng. Samtlige narkotiske substanser presentert. 

«Jonas 32, svenske som jobber sesong i Norge. Thailandsveteranen, 4-5 mnd hvert år. 

Nedtatovert og med et skikkelig solbrilleskille. Glad i øl, hasj og sopp (lsd). Kler seg 

gjerne i hvite klær, men etter en skikkelig trip på noen dager, er han mer brun og sort i 

fremtoningen. Presanterte turens virkelige braker! 

«Johann, 37, Jonas kompis. Storsjarmøren. Liker det samme som Jonas, men topper det gjerne 

med sovepiller som han byr alle i bussen på. Jobber hardt fra første stund, med en finsk 

techno-babe. 

Klarer nesten å close dealen, men blir offer for eget sverd. De sovner etter å ha delt noen 

piller.

«Finsk techno berte» , nevnt over. Takker aldri nei til en fest, men er også veldig åndelig 

av seg. 

Kommer direkte fra en yogacamp i Egypt. Liker å gå i store fargerike klær. Glad i hasj, lcd 

og Johann sine piller. 

«Pablo 1» Ekkel spanjol, plutselge utbrudd av sinne. Skiftende stemningsleie og maniske 

fakter. Pratet med seg selv, eller en person vi ikke kunne se,  HELE turen. Kun avbrutt av 

korte serier med slag på seteryggen foran (Mari sitt sete!).

«Pablo 2» Minnet mer om vår norske plata variant. Veldig rolig og sedert. Sa ikke et ord i 

løpet av turen. Litt knekk i knærne. 

Turen gikk langsomt fremover. Vi var enda 4 timer unna destinasjonen. Jonas klaget på 

magesmerter, Johann mistenkte soppen de hadde tatt før på dagen. Pasienten mente det 

skyldtes at han ikke hadde spist fast føde på tre dager. 

Etter et kort stopp og en eim av spy, er Jonas sitt gamle jeg igjen. Øl og sovepiller går 

ned på høykant. 

Sjarmøren har sovnet med finnen på fanget. Vi håper på en rolig innspurt, men her kommer 

brakeren. Det er plutselig en sterk lukt av menneskemøkk! 

Synderen er åpenbar, idet Jonas som sover på gulvet, avdekker sin store brune flekk på 

buksebaken. 

Moralen er to-delt, ikke miks lsd, med øl og sovepiller, eller, ikke ta minivan to dager 

etter månefest!!!

Vi kom vel frem til Phuket. Nå er vi klare for live-a-board.