Tadaaaa! Snakk om å få trøstepremien!!! 

Hei.

Den aktive vulkanen hadde vært litt for brummende den siste måneden, og var steng for klatring. Vanligvis er det en 10-12 timers tur opp til kraterkanten, hvor en kan ligge og kikke ned i vulkanens indre eller nyte utsikten til de Karibiske øyer.

Skulle det bli kratertur på oss, fikk vi ta den inaktive Maderas vulkanen. Reiselderen tok seg visse friheter og briefet følget på om stein, aske og grus. Det var selvfølgelig helt feil, skulle det vise seg.
 Vulkanen var kledd med skog helt til toppen. "Notat til reiseleder: Lære seg forskjell på aktiv og inaktiv vulkan". Hvilken jungel vi kom inn i!
Første halvdel er såkalt dryforrest. Her vokser det planter, kaffe, kakkao, frukt og blomster. Trær og busker slipper inn mye lys og det er aper, fugler og insekter overalt.Regn er sjeldent og det gjenspeiles i terrenget. Tre timer gikk raskt unna i lettgått og billedskjønne omgivelser.

 Så stoppet flyten opp, vi hadde nådd "cloudforrest". Denne delen av vulkanenen er ofte dekket av skyer. Hvorfor er ikke kjent, men resultatet er nedbør hver eneste dag, på de øverste 400 meter av vulkanen.
Luftfuktigheten øker dramatisk og gjør huden klam og klebrig. Tåken ligger tungt over jungelbunnen, alt er dekket av grønn våt mose. Ingen lyder, lite lys, kun summing fra allverdens farlige innsekter. Stemningen er jungelmagisk!

Fukten gjør leiren glatt som ojle, bratte partier forseres på alle fire. Fulle av gjørme, svette og kløe. Vi nådde toppen etter en strabasiøs etappe. Og for en nedtur! Skog overalt, ikke en liten beta med utsikt til Karibien. Skulle vi få sett øyene, måtte vi reise dit selv! Der og da bestemte vi oss: Ferden går til Karibien!

Første stopp på veien til Karibien, Grenada. En av få byer i Nicaragua som er rennovert, og har tatt på seg kolonitidens drakt.
Grunnlagt i 1554, og oppkalt etter koloinisten sin hjemby i Spania. Den gang sett på som selve juvelen i Sentral Amerika. Byen var knutepunkt for alt spanjakkene klarte å stjæle og karre til seg som ikke tilhørte dem. Gull, mineraler og andre varer førte til en voldsom vekst, og byen har heldigvis bevart de katedraler og bygninger oppført fra den eraen.

Katedralen fra 1772.

Biskopens bolig, med en klassisk takterasse.

Ikke voldsomt mye å se her, men mye av opplevelsen er å vandre rundt og titte, ta inn atmosfæren fra svunne dager. De hadde også en slemt god biffrestaurant!

Fra Grenada bar det rett til flyplassen. Vi har peilet oss ut Little Corn Island. Det går båt ut dit to ganger i uka, men vi skal lande på naboøya med fly, og ta oss over med ferje. Øya har 5oo hundre innbyggere, og så sin første turist for fem år siden. De fleste livnærer seg av hummerfiske og strøjobber.

Å komme seg ut dit skulle vise seg å være en prøvelse for både lattermusklene og neseborene.

Dagens første latterkule kom i sikkerhetskontrollen. Litt i egne tanker stod reiselederen og tittet på skjermen for røngtenapparatet. Jeg var med ett ikke sikker på om jeg hadde sett riktig. En pizza i kofferten? Nei dette må være tøys! En grundigere sjekk, og jo det så ut til å være en pizza!!!!

 Ved nærmere øyesyn en såkalt half and half, ost og tomat på en side, biff og løk på resten.

Flyplassen var temmelig liten, og vi hadde god oversikt med de små flyene som landet. Da det var vår tur til å gå på flyet, spratt kapteinen ut og sprintet mot toalettet. ja, ja, må mann, så må mann. Tenkte vi.
Det var ikke mange som skulle til Karibien i dag, to passasjerer, meg og Mari. Vi tok plass på fremste rad bak kapteinen og 2. styrmann. Og så startet uløkka!

Kapteinen hadde utvilsomt fått i seg noe dårlig fisketaco dagen før. Hva i svarte @£!?, kapteinen slapp en skikkelig fis!!!

Vi viste ikke om gråt eller latter passet situasjonen best? Og for en lukt! Om en sjældød torsk hadde krabbet opp mellom skinkene til kapteinen og lagt seg der for å gjære i tre uker, hadde det fortsatt luktet bedre i flyet!
så her satt vi på 2x2 meter med fly og fikk virkelig oppleve AIR KARIBIEN!!!

En liten ferjetur senere ankomm vi Little Corn Island. Første fot på brygga og vi fikk godfølelsen. Ingen biler, eller asfalt, turkist hav, hvit sand mellom tærne og ekte karib stemning. og for en dialekt! Som etterkommere av slaver fra kolonitiden, snakker de ikke spansk, men en slags blanding med hovedvekt på engelsk. Nesten alle vokaler er kuttet ut. Språket er et stakato av forkortelser og rastafari slæng.

Det er svært få turister på øya. De som tar turen, kommer for dykking og avslapping under palmene.
Da er det begrenset med restaurtanter og spisesteder. Det løses elegant ved å invitere folk inn i stua, hive et par hummer i gryta og jekke et par øl! Søkke og snøre for to koster mindre enn en pils på Akerbrygge!!!

Og det var hjemme hos Ms. Bridget, at vi kom i snakk med ektemannen Elvis over et par hummer. Han inviterte til havfiske morgenen etter!

Det er skikkelige saker det fiskes med. Tunge stenger, ambassadørsnelle, 30 cm stålfortom og stor agnfisk!

Vi dorget sakte over revet på utsiden av øya. Mari åpnet ballet, og det tok ikke lang tid før hugget satt! En kort hektisk kamp, og fisken kom seg av kroken, dog med en bit av agnfisken.

 En liten time senere og madammen hadde kroket en skikkelig barracuda! Voldsomme eksplosive krefter! Jeg var sikker på at stangen skulle brekke. Fisken raste ut med senen, og Mari hadde jobb så det holdt. Kampen ble kort og intens! Maris første barracuda!

Dagens fangst ble middag hos Ms. Bridget. Elvis hadde lagt merke til entusiasmen i båten, og lurte på om vi ville være med på litt mer krevende fiske neste morgen. Ja, jøss! Vi er med! Han svarte kryptisk: "okey man, tomorra we gonna hustle the king!"

Et godt stykke utpå fjorden og agnfisket var i gang. Nå var det tålmodighet, kløkt og raske tilslag som gjaldt. Vi dorget på kryss og tvers langt der ute, men uten resultat.

 Et par delfiner dro forbi, mens timene gikk. Faren er å bli utålmodig, konsentrasjonen synker og når det endelig hugger, kommer tilslaget for sent, og fisken spytter ut agnet.

Et lite napp på snøret, indikerte at "noe" snuste på agnet. Knutsen bråvåknet fra dvalen i det en stor kingfish hoppet flere meter opp av vannet. Mothugget, kort og kontant, fast fisk på stanga! Det raste ut meter på meter med snøre!

 Her gjelder det å gi og ta. Fisken drar ut et ras og jeg drar inn når den hviler seg. De første ti minuttene måtte jeg gi mer enn jeg fikk.
Så fort fisken nærmet seg båten, dro den avgårde i et voldsomt tempo.

 Etterhvert ble utrasene kortere og kortere. Fisken kom opp på siden av båten, og Elvis satte kleppen i fisken. Dette resulterte i et eksplosivt utras hvor Elvis mistet redskapen!

Det var tydelig at en klepp i siden gav fisken nye krefter. Forbannet som fy, dro den avgårde igjen.
Det var bare å begynne på igjen. Denne gangen gikk det fortere innover. Fisken kom opp på siden av båten. Elvis fikk tak i kleppen som satt i fisken, og løftet kongen ombord.

Etter en sånn opplevelse unnet vi oss både en og to frozen margarita!

Og helt til slutt ser vi oss nødt til å rette opp i en liten misforståelse. Hjemme på bjerget heter det seg at mummitrollet er fra Finnland. Dette er helt FEIL! Originalen bor på Little Corn Island ,i et lite blikkskur på strandTiden går aldri så fort som når`n har det artig.

Seks dager med strandliv, fisking, dykking og lange turer på Robinson Crusoe sine hjemtrakter. Vi bordet Banana Boat Airlines, og heldigvis satt kapteinen med sine kropslukter inne i cockpit!

Tilbake i Nicaraguas hovedstad Managua, og par praktiske gjøremål før vi kunne stake ut neste kurs. Den 9. desember skal vi besøke Mari sitt PLAN fadderbarn gjennom 11 år. Når fadderne kommer på besøk er det en begivenhet fra morgen til kveld for hele landsbyen. Det er vanlig å kjøpe med mat og drikke til "festen". Det er fattige jordbrukere vi skal besøke, men det er ingen tvil om at de ville brukt sine siste bønner for å mette oss! Og det skal ikke skje. Å kjøpe med ting til barn og familie er hyggelig, men vi bør ikke gi bort "luksus" gjenstander som kan gi grobunn for misunnelse. Hva skal man da gi, som kan være til hjelp, uten de nevnte konflikter. Vi har grublet mye på dette, og nå har vi funnet svaret.

Vi må skaffe en gris!!! Å ha en gris betyr ALT for en fattig familie i Nicaragua. Forhåpentligvis en som kan reprodusere seg, og bli fet og fin. Grisen har vi døpt bacon!
Nå er det bare ikke å gå på Super Marcadoen å kjøpe en gris, hvor starter vi? Vi har satt en mann på saken, og håper han fikser BIFFEN :)

En lang dag med de dansende hesters forening.

Hola Gringos!

Med surfing regnet som verdens farligste extremsport, var det kun et spørsmål om tid før en eller begge bekreftet statistikken. Denne gang var det Mari som fikk smake, to ganger!
 Etter et pent stykke surfing forsvant Mari ned i de frådende vannmassene. Bølgen skøyt brettet fremover i en rasende fart. Styrefinnen, en lang og smal liten plastikk djevel, skar rett over Mari sin ringfinger, og klarte også å bøye den i en særs unaturlig posisjon.
Med fingeren på "halv tolv", blod og kjøttslintrer rundt neglen, var det en tårevåt surfer som karret seg til land.

Dagene gikk og fingeren tok på seg alle mulige varinter av blå, rød, lilla og gussjegrønn. Litt deppa over handikappet og uten mulighet til å surfe, tok vi oss en tur inn til byen.

BVSC ligger langt fra allfarvei, og kun 4x4 jeeper og "surfebussen", klarer den uhåndterlige 45 minutters terrengløypa ut dit. Bussen er en ombygd terrenglastebil, med seterader på lasteplanet. I tilfelle uhell er det et veltebur av stål over passasjerene.

Det hadde regnet mye de siste dagene og gjørmehullene rakk en voksen mann til livet. Et av de største hullene klarte sjåføren å tre bakhjulet ned i.
Selvfølgelig med en god porsjon fart også! Bilen fikk da en negativ hellning på 45 grader, hele lasteplanet stod på skeiva, og i en flott utskytningsvinkel!
3-2-1, MARI is ready for takeoff! BANG!! Bakhjulet spratt opp av hulet og tippet planet helt over til 45 grader på motsatt side.
***HOUSTON, we have a problem!***
I motsetning til reiselederen som etter mye god øl og nachos hadde G-kreftene på sin side, tok Mari av som en nyttårsrakett.

Raketten kom ikke mer enn 100 cm fra setet, før pannen og øyebrynet stoppet mot takstolpen. Ingen god gjerning går som regel ustraffet hen, og i ren refleks dukket Mari for sent unna, for så å få sidestolpen rett i skallen igjen. Resultatet ble to dype kutt over øyet, skallebank og stjernesyn.

Med to skader på like mange dager, var det bare å reise videre.

Etter sedate dager, var vi på jakt etter adrenalin og fysisk fostring. Å klatre en aktiv vulkan kunne ikke vært mer innertier!!!!

Å ta seg frem til utgangspunktet for ekspedisjonen skulle dog vise seg å by på nok adrenalin og utfordring.

Lake Nicaragua er sentral amerikas største innsjø. Midt i ligger øya Ometepe med sine to vulkaner. Normalt sett en enkel 1,5 timers ferjetur fra fastlandet, med 18 avganger om dagen. Det er da selvfølgelig om man ikke har med seg en ekte ulykkesfugl på tur!!!

Hele kaien var stoppet til randen av Costa Rikianere. Køer med kyllingbusser så langt øyet kunne se! En eneste stor maurtue av mennesker med plastikk stoler, kjølebagger og kulegriller. Hva i all verden skyldtes denne oppstandelsen?

 Vi var forespeilet en rask dupp over fjorden og fremme på null komma niks. Dengang ei! På ferjepuben, møtte vi fler vi hadde blitt kjent med på BVSC. De hadde ventet siden morgenen og med kl 13 på uret, kunne vi ikke annet enn le, av suppa vi hadde havnet i!!!

Vi hadde lagt turen til øya, samtidig som TO årlige festivaler. Hestedans festivalen og bønnemarathon!
Den første, en tradisjonsrik begivenhet hvor Sabaneros (cowboyer fra Costa Rica) kler ut seg og sine hester, og kjører en "So YOU THINK YOUR HORSE CAN DANCE?" konkurranse.

Bønnemaratonet var en kollektiv nattbønn på stranden, hvor ti tusenvis av mennesker fyret opp kulegrill, fakler og hverandre til den lyse morgen.

Rosinen i pølsa, var at menighetene hadde kjøpt opp ALLE fergebillettene for å sikre seg en plass på stranden.

Her stod vi med sjegget fullt av postkasser og ante ikke vår arme råd.
Griff fra reisefølget hadde dog brukt formiddagen konstruktivt og var i gang med å chartre egen båt ut til øya.
Han hadde gitt avkall på 100 dollar, og ventet spent på skyssen.
(Husk at vi hadde med en ekte ulykkesfugl i reisefølget).

Etter timers venting dukket "båten" opp.

Norsk Veritas, hadde beskrevet den som en uthulet tømmerstokk med 4 hester,  og IKKE SJØDYKTIG!
Her var det tydelig at Griff hadde kjøpt smøret for dyrt!!! Men det blir ikke gode historier av å spille safe!

 Vi hev fem mann og baggasje i båten og satte kursen opp mot vinden og bølgene. Trestammer har som kjent ikke kjøl, og med fribord på 20 cm, slo første store bølge over båten.

Alt for en god historie, men man skal leve til å fortelle den også! Vi fikk snudd skuta og gjort strandhugg i en rasende fart!

Enden på visa ble å snike seg på siste ferga, og spille dum gringo når kotrolløren kom. Noe som løste seg utmerket ved hjelp av et par dollars.

Lenge leve de dumsdristige!

Mari møter sin ukjente søster!!!

Denne pappegøyen møtte vi på en surfebar i Costa Rica. Jeg er sikker på at Mari er i slekt med den. Jeg kunne ikke høre forskjell!!!

Det gode late liv!

BVSC var et av de desidert kuleste stedene vi har bodd i løpet av året.
Hovedhuset er en gigantisk "stråhytte". Selvbetjentbardisk midt i en stor lounge.Langbord til 12 personer. Kjempesoafer og liggeputer til late dager. Stuegulvet går over i et 100 km2 stort "infinity deck". Et fantastisk sted å nyte en kald en i solnedgangen, etter en hard dags surfing!

Eierne Marc og Mariel har alle sine gjester til bords både frokost og middag. Hun lager de fleste måltider og han gir surfetimer og er "hoteldirektør". Stemningen er veldig avslappet rundt bordet, reise-røver-og andre historier florer, latterkulene sitter mildt sagt løst.

Vaktholdet ivaretas av Hustle and Flow, oppkalt etter den mindre kjente filmen ved samme navn. Dog absolutt severdig. Hustle er blanding av pitbull og boxer, mens Flow er ren boxer. Det er lite kjeltringer å ta tak i, men apekattene i trærne erter de kontinuerlig.

BVSC drives etter hjertet og ikke lommeboken. De har 5 "trehytter" på eiendommen. Det er pålehus bygget i og rundt trærne. Havutsikt, kald dusj og brøleraper som vekkerklokke, EKSOTISK! Alle materialer er hentet lokalt, det samme arbeidskraften.

Her er det "off the grid" som gjelder. Med solceller, egen brønn, og kompost er de uavhengig av ytre forhold. Resultatet er selvfølgelig minimal innvirkning på miljøet. Muligheten for flere hus er absolutt til stedet, men flere gjester er mer arbeid og mindre morro. Vi fikk rom ved ren flaks, bøkene er fulle frem til jul!!!

BVSC gir penger til oppussing av skoler. Bygger lekeplasser og gir tilbake til nærområdet. De ansatte har høyere lønn enn gjennomsnittet, forsikring og pensjon.

Vi slang sekken opp i treet og satte ut for å finne DR. SURF.
Det tok ikke lang tid før vi møtte en jente som herjet i bølgene. Hun kom raskt opp på brettet, surfet bra, dog med en "80 talls" stil. Kunne dette være en av legenden sine disipler??? og ganske riktig, det var hennes første dag med surfing!!!! men hun hadde fått hjelp av en eldre eksentrisk herremann. Det må være "han", tenkte vi høyt! Er han fortsatt her??? Med sommerfugler i magen, fulgte vi jentas finger ut over bølgene.
Der!!! Med vann til livet, brunsprukket ansiktshud stram som trommeskinn, rødsprengte øyne etter lange kvelder i reggae baren.

The Man, the myth, the legend. Dr. Surf!
Han tok oss under sine vinger, og resten er historie, vi surfet som guder!