Kathmandu- bare navnet gir en eksotisk smak i munnen. Sagnomsust beliggende mellom høye
fjell og østens mystikk. Klemt inn mellom India og Tibet i hjertet av en kontinentalplatekollisjon. Resultatet ble vakre fjellkjeder som Annapurna og verdens høyeste fjell, mt Everest 8848 moh.

Vi har nok en gang tatt sats og kliner til med nye eventyr. Denne gang skal det sykles fra
Lhasa i Tibet, til Kathmandu. 21 dager, hvorav 16 er sykling non-stop.
Det er oss og 10 andre verdensborgere; Torgeir og Frank, Norge!! Cathrin og Jaques fra
sør-afrika, Yody-cannada, Richard-Usa, Monica-spania, Ettienne-Sveits,
Herman-Holland,Johann-Belgia.
Her snakker vi tøffe dedikerte syklister som har trengt lenge opp mot sitt livs tur, og to
loffere (oss) som ikke helt vet hva de har meldt seg på.
heldigvis har lofferne et hemmelig våpen på lur.
Tvilsomt høye blodverdier etter høydetrening og godt aklimatiserte kropper.

Byen Kathmandu er alt annet enn eksotisk.

 Thamel området som er selve turist gettoen, sliter
med å begeistre. Det er pakketurer til Annpurna eller Everest, rafting, trekking,
utstyrsbutikker med falske merker som er livsfarlige å bruke i fjellet, allverdens
souvernirer og effekter assosiert med Everest.

Som et kortvarig underholdningsbidrag er det freakere, knarkere, spirituelle og generelt
forvirra folk på søken etter å finne seg sjæl eller evig lykke. De første fem er morsomme ,
resten får du lyst til å fike til og be de om å våkne opp!
På kveldstid blir det enda verre med zombie aktige knarkere i gatene og hyppige tilbud om
illegale substanser. Aldri har vi blitt tilbudt hasj og herion så hyppig som her.
Elendigheten vil ingen ende ta, Kathmandu har høyest konsentrasjon av gatebarn pr.
innbyggere i verden. De hanger rundt alle knutepunkter i byen, med limposen som de ruser seg
på. Nok et sørgelig syn.

Det gjelder også å se opp for "hellige" menn. I utgangspunktet er dette innhavere av
opphøyet kunnskap, som har gitt avkall på alt sitt jordlige gods for å tjene gud. De bor i
templene og lever av almisser. De kan konsulteres i vanskelige saker, og velsigner med
farget kritt i pannende på den søkende.
"Hellige" menn i Kathmandu har som regel knarket opp alt sitt jordlige gods, og er ikke så
veldig hellige. De driver en form for oppsøkende tjeneste hvor de velsigner alle som ikke
har vett på å styre unna. Får du litt kritt i panna, koster det flesk!!!

Det skal sies at området rundt Kathmandu, er mye flottere enn byen. Rundt kjernen ligger det 

templer og små landsbyer som er flott å besøke. Et kjærkomment pustehull etter hektiske 

inntrykk.

Etter tre dager med seightseeng, var det klart for flytur til Lhasa.
20 minutter inn i flygningen meldte piloten om utsikt til Everest på venstre side av flyet.

Han kunne like så godt sagt at det var en bombe under setet til alle på høyre side.
Resultatet ville vært det samme. Voksne folk hev seg frem med kamera som rambukk. All skikk
og bruk forsvant som dugg for solen. Kampen om de små vinduene skulle vinnes for enhver
pris. Jeg er sikker på at vi kunne kjenne flyet krenge under den flaue oppførselen.
Ikke lenge etter gjorde vi Touchdown på Friendship airpport Tibet. Navnet er noe ironisk, da
det er de okkuperende kineserne som har bygd den. Kort oppsumert innvanderte Mao i 1950
Tibet. For å frigjøre Tibetanerne fra et "feil" styresett og gjenforene Tibet med
moderlandet.

Som forsøkt med samene i Norge, skulle folket assimileres. 6000 templer ble ødelagt, landets
åndelige leder Dalai Lama måtte flykte,de lærde og vise ble drept,  og over 1 million
tibetanere har siden den gang måtte bøte med livet. Kina praktiserer fortsatt
fengsling,forsvinning og tortur på politisk aktive og andre som støtter fri-Tibet aksjoner.
Overalt i Lhasa er det videokameraer, politi, militære og sivile som overvåker turister og lokale.
FN har fastlått at det foreligger brudd på menneskerettigheter og folkerett.
Verdenssamfunnet har truet Kina med sanksjoner, Kina har truet tilbake, og etterpå ble det
helt stille.

Historien til Tibet er fasinerende og spennende. Landet har alltid vært fiendtlig mot
utenforstående. Den åndelige leder og munkestyret holdt landet lukket for fremmede.
For at ikke makten skulle bli utfordret, eller styresettet trukket i tvil, isolerte landet
seg fullstendig fra omverdenen.
Det var forbudt å selge proviant eller assistere folk som reiste inn i Tibet. De fleste kom
ikke så langt, da de raskt ble sporet opp og loset ut igjen.
Frem til 1950 hadde kun en håndfull mennesker kommet seg frem til Lhasa, også kjent som den
"forbudte by".

I motsentning til diss proffe syklistene på turen, hadde ikke vi med oss sykkel. Ryktet
skulle ha det til at den forbudte by hadde en duganes sykkelforretning.
Siden det var et rykte, viste dette seg å være delvis sant.
i 2005, skjerpet Kina inn reglene for innreise i Tibet. Det vil si at dersom du ikke kjøper
en pakketur, med guide, jeep og det hele, slipper du ikke inn. Dette satte en alvorlig
stopper for individuelle syklisters ferd gjennom Tibet. Som følge gikk det dårlig for
sykkelbransjen i Lhasa. Derfor ingen sykler på Spin cafe!

Shit! Shit! Strek i regninga. Gode råd var mangelvare!! Til slutt fikk vi nyss om en butikk
som kanskje hadde sykler til oss.  og om den hadde. Blytunge Giant sykler, made in China!!
Gir av dårligste sort. Men det var mye sykkel for pengene om vi tenker kilo! ha ha!!!

                                            (Torgeir,Jan,Frank,Mari)
Tre dager i Lhasa gikk fort unna. Nå var det klart for sykkeltur!    

Melkehvite topper og melkesyre på topp.

Tidlig på morgenkvisten våknet vi til besøk i leieren. De tre møkkete ungene fra dagen før, var tilbake. Vi forsøkte noe fåfengt å veksle noen fraser, men språkbarrieren stod ikke til å forsere. Det viste seg at disse barna var fra Nepal og representerte det fattigste av det fattige. En nepaleser i Nepal lever for under 2 dollar om dagen. For de som ikke klarer å skrape sammen til dette, er en av løsningene å reise til India. Her er det bedre mulighet for arbeid selv om lønnen og forholdene er horrible. Barna får ingen skolegang, og spiralen er nedadgående.

Ungene var veldig nysgjerrige og etter lokking og luring kom det frem noen smil. Alt vi foretok oss var av høyeste interrese. Etter fasinasjonen å dømme, hadde de aldri sett noen pusse tenner før. Selv det å pakke ned teltet, høstet skuelystne øyne.
Vi bestemte oss for å dele litt av proviantlageret før vi forlot de små.
Hvorvidt en skal dele ut godterier og mat på denne måten er en egen diskusjon. Våre "gaver" kan innspirere til tigging og skulking av skolegang. siden det verken var skoler eller turister på denne øde plassen, dro julenissen frem sekken.

Både vingummi, sjokolade og juice fikk bein å gå på. Små never fylte både gap og lommer med godsaker. Reaksjonene var spontan glede og lure smil. En bedre start på dagen kunne vi knapt fått.

Natten hadde vært fuktig, og dette i kombinasjon med smeltevann, skapte usikre forhold.
På et sted var veien oversvømmet og vannspruten stod høyt over steinvollen. Vi kom nå over, men utfordringene stod tydeligvis i kø.

 Høydeforskjellene er store, og når det går opp eller ned, er det gjerne 200-300 høydemeter i slengen. Med andre ord, mange seige lange bakker.

Siden kun deler av veien har asfalt, er oftest bakkene de rene gjørmefeller. Null tak på vei opp og ingen bremser på vei ned! 50km er en laaaang dagsetappe når du står på stedet og spinner!

Men det gjelder å se det positive i alt! med så tung sykling, er det mye kilokalorier som er brukt! og da er det bare å spise fler! Dagens lunsj: Loff med syltetøy, en plate sjokolade og banan. Det er ikke hverdagskost, men det er ikke denne løypa heller!!!!
Sannheten var at vi var sultne igjen, før vi hadde satt oss på sykkelen.

Med fastere underlag spiste vi kilometer langs Spiti river. Kulissene var en krysning av Jotunheimen og vestlandet. Topper, trær og fossefall. Langt fra folk og bare oss to på veien. Å møte, dyr, biler eller mennesker hørte med til sjeldenhetene.

Etter 50km og en klatreetappe av de helt melkesure, ankom vi Keylong. Hus klamret seg fast til fjellsiden. Risterrassene snirklet seg ned dypt under oss. Kalde isolerte vintre med helikopterforsyninger er virkeligheten i denne lille bygda.

Siden dette tross alt er en fjellside, var det klin umulig å finne en i tilnærmet flat plass å sette opp teltet. Etter mye om og men, sporet vi opp den eneste flate flekken med gress i mils omkrets. Menneskeskapt som den var, hagen til Keylong Guesthouse!!!

De nepalske arbeiderene blir ofte brukt til å rehabilitere og vedlikeholde veien.
Hyppige jordskred og vannmasser gjør sitt til at veien stadig forsvinner. Kun ved hjelp av rå muskelkraft, løftes, lempes og tvinges veien på plass igjen.

Asfalt arbeidet er om ikke hardere, enda mer monotont. For å bygge et stabilt fundament, trengs det mengder med pukk og småstein. Det var ikke uvanlig å komme over et par hundre mann i slengen, med hver sin lille hammer og enorme steinhauger. Det var imponerende å se en tolvåring metodisk pulverisere en rullestein på størrelse med en fotball.

Disse arbeidsgjengene trår til så fort snøen har smeltet og holder det gående gjennom hele sommeren. De jobber døgnet rundt og det lille de har av fri, tilbringes i noen forferdelige "brakker". Det er et telt med steinmur, jordgulv og hullete tak. Dog er de kjempeblide og måpte uhemmet av å se Mari`s utildekte bakende i sykkelshorts.

Hvem som er humorklumpen i det indiske veivesenet er ukjent, men makan til tørre skilt skal du lete lenge etter! Ved flere anledninger var det skiltene i det fjerne som fikk oss opp bakkene.

Etter fire dager i telt og 200km på sykkel, var det på tide med litt hygieniske tiltak.
Smeltevann er ikke førstevalget, da det som regel holder minus 5 grader og kastrerer en mann på stedet! Kort oppsumert var det like kaldt som det så ut.

 Det hører med til historien at begge syklister ble skinnende rene og myke i huden. Om forplantningsorganet fungerer gjenstår å se.

Vårt lille sykkeleventyr fikk seg en brå slutt ved Darcha. Store jordmasser hadde tatt med seg et grovt stykke av veien og området var ikke sikret. Vi hadde planlagt å sykle litt lenger, men kun noen kilometer. Veien inn til Ladakh var enda vinterstengt.

Turen i seg selv var en flott forberedelse til Lhasa-Kathmandu. Vi hadde syklet lange dagsetappper i høyder rundt 3000-4000moh. Ingen plager med høyden og sykkelformen på opptur.
Vi gleder oss til 1150km tur om en uke!!!!!
 

Hey. Det er bare å beklage sen oppdatering på Bloggen. Vi har vært tre uker i Tibet og der er kontrollen med sosiale medier mildt sagt streng. Kina har tatt seg godt til rette og dikterer og kontrollerer alt som foregår. De har sett seg nødt til å sperre Facebook og Blogspot, da dette tydeligvis utygjør en trussel mot samfunnet.
Vi beklager at dette går utover våre uskyldige følgere. Gjentatte klager til søppel@kina.com har ikke ført frem.
Alt dette kommer vi tilbake til, først siste oppdatering fra India:

For å unngå store ukontrollerte snømengder, forfrysninger og høydesyke, tok vi oss en fem dagers sykkeltur i Himalayas dype daler.

Blåøyde og norske trodde vi på en fredelig tur i uberørt natur. Så feil kan man ta.
For å oppklare et par ting. Indiere er helt gærne etter snø. De fleste bor i byer hvor temperaturer under 40+ er kaldt! Selve måten å feriere på er også hysterisk.

Det er påbudt å leie jeep med sjåfør. Det er selvfølgelig forde Indiere er elendige bak rattet i utgangspunktet, men med bratte bakke bakker, skarpe svinger, gjørme og snø er det ekstra dårlig odds! Da er greia å laste så mange familiemedlemmer inn i en jeep registrert for 5 pers.

 Gjerne Far foran med et par krapyler på fanget, en kone eller to i baksetet med noen fettere og flere krapyler i baggasjerommet. Klarer du ikke å få inn mer enn 9 pers pluss sjåfør, har du ikke stablet godt nok. Alle mann ut, begynne på nytt igjen!!!

Og hvor skal så alle diss de kamikaze tandorikassene? Samme sted som oss selvfølgelig. I alle fall et stykke på veien. Fra Manali er det et 45km opp til Rothang passet. På sommerhalvåret er dette også snølinja. Omgivelsene er som følger; prøv hardt å se for deg en veldig dårlig variant av Tusenfryd plassert på Valdressfløya.

 I veikanten leies det ut gamle skidresser av  type crazy banana og gummistøvler. Slår du i tillegg på stortromma, leier du et par slalomski eller mono ski og stiller opp til fotografering!

Trafikken opp de svingete veiene er helt utrolig. Farten er så lav, at vi ble syklende i en gigantisk kolonnekjøring. Det tutes, stoppes, feilparkeres, krasjes og herjes i en vill orgie av støy og kaos. Scenene hører hjemme et helt annet sted enn på 4000 meters høyde i Himalaya!

Vi fikk etterhvert lagt Rothang og galskapen bak oss. Kontrastene på den andre siden av fjellene kunne ikke vært større. Foruten noen høyst upålitelige strømledninger var landskapet likt som for flere hundre år siden.
vi var fryktelig sultne, og følte kanskje at det var å gamble med egen helse da vi bestilte en dagens på denne sjappa.

 Det er ikke vanskelig å drive "restaurant" her i dalen. Ris og kokte linser er alt som står på menyen. Passe mette, var det bare å rusle ut av sjappa og ta en titt på dagens store overraskelse i regi av politistasjonen: Turister leverer inn pass og visum her. "  

Pass ja, det ligger igjen i Manali det! Gode råd var dyre. Det fristet lite å reise tilbake gjennom Tusenfryd og galskapen en gang til.
Heldigvis var fetteren til sjåføren i hjelpebilen grensevakt. Her var det mulig å få til en "avtale". Etter en del forhandlinger kom vi frem til en løsning begge parter kunne leve med. Vi fikk reise videre, mot at passene ble sendt etter med kurer.

Med golde steinhus og møkkete unger som kulisser, spente vi opp teltet og stemplet ut.