Tøffere enn tuk-tuken.

Klatreveggen nede på stranden er fra middels nivå og opp. Vi hadde trent mye og håpet på å kanskje få prøvd oss på en rute der, før vi reiste videre.

På ettermiddagene tar vi gjerne en strandpils på freedom bar, kikker på dyktige klatrere, og får med oss solnedgangen.
Det er spesielt en rute, som er gjenstand for mye oppmerksomhet. "Beaty and the beast. 6c".
Det vanskeligste hinderet og forsere, stiller styrre krav til psyken, enn teknikken.

Et høyt stykke oppi veggen er det full stans. Eneste utvei er stalasitt som henger som en istapp 1,5 meter ut fra veggen, i løse luften.

Venstre tåball balanserer ytterst på den lille avsatsen. Høyre ben løftes så høyt og langt ut som mulig. Presse fra og slippe seg ut. Ett enormt skritt i frittfall!
I noen få sekunder avhenger alt av tre tær, hvorvidt kroppen klarer å slippe all unødvendig spenning og å gjøre seg så lang som mulig.

Om du fryser, spenner imot, eller ikke makter å gi alt, stuper du utfor. Bevegelsen er ikke teknisk vanskelig. Det er bare å ta ett langt skritt.

For de fleste er problemet å slippe seg ut. konsekvenstenkningen tar overhånd. Hva skjer viss, atte, dersom?
Pusten går hurtigere, fargen forsvinner fra ansiktet, svetten skinner i pannen og hjertet hamrer som en slagdrill....
Det er nesten så man ser et lettelsens sukk, i det nederlaget aksepteres og de snur for å klatre ned.

Men det gjør ikke jenter fra Langesund. Som i en krysning av ballerina og svane, glir hun gjennom luften. Tærne gir en myk landing mot stalasitten, hendene griper gode tak. Bakre fot spenner ifra og lander tett ved sin venstre motpart.

Tøffere enn tuk-tuken!