En liten og stor høydare.

Hei igjen.
Etter litt datatrøbbel, er vi tilbake. Vi var som sagt i Georgetown, og veldig utslitt etter lange kulturelle gåturer. Aftensmat ble derfor inntatt på hotellets japanske restaurant. Vi hadde fått snusen i at det ble servert både Kobe biff (kjent som verdens beste) og Wagyu biff i kjellerlokalet.
Etter litt sushi til forrett, var forventningene spent til det maksimale. Vi hadde aldri smakt dette før, og var veldig spent. Biffen ble servert på varm stålplate. Kjøttet hvilte et par minutter på platen, og hadde perfekt kjernetemperatur da Knutsen svingte biffkniven.

Om det er verdens beste kjøtt, er nok en smakssak. Biffen er litt "lat" i konsistensen, selv om den er mager, var den myk og minnet til tider om fett. Hvorpå en Argentiner er spenstig og har følelsen av muskel. Blir Koben, i mine øyne som en lubben lillebror.

Vi pakket sekken, sov nydelig. Spiste til vi ble flaue på frokostbuffeten, har lang reisedag mån skjønne, og satte oss på flyet til Kuala Lumpur.
 KL er kjent for Petronas Towers, hardcore shopping og kul mix mellom vest og øst. Vi brukte to dager her, som var helt passe.

Petronas Tower er 481 meter høye, og har vært verdens høyeste. Besøkende kommer opp til skybridge på 41. etasje, men bygget har 79 etasjer.













Pakket sekken, frokost. Flyet til Kotha Kinabulu nordvest på den Malaysiske delen av Borneo. Vi har sånn medfølelse med dere i kulda, at vi oppsøkte litt selv. Spøk til side, vi skulle bestige sør-øst Asia`s høyeste fjell, mt. Kinabulu 4095 moh.
Fjellet ligger i en nasjonalpark, og har svært begrenset adgang for de som vil gå til toppen. Det er anbefalt å booke 6 mnd i forveien, for å sikre seg en"climbing permit".


Vi tok sjansen og dukket opp uanmeldt. Reiselederen hadde jo bursdag dagen etter, det må jo kunne løsne litt på rigide regler? Fult, som forventet. men et par timer senere fikk vi nyss om en gruppe som ikke kunne gå, og sikret oss deres plasser!! Flaks skal man ha!

Starter å gå fra Park HQ, på 1570 moh. I løpet av 6 svette timer, har vi klatret oss opp til 3275 moh.

Her ble vi innlosjert på en hytte. Fikk middag og muligheten til å sove noen timer.













Klokken 0130, spiste vi frokost. La slagplanen, og på med ull, fleece og hodelykt. Målet er å komme seg til toppen før soloppgang, og feire Knutsen sin bursdag!

Toppstøtet avanserte langsomt fremover. Fra 3275 moh. til 4095 moh. fordelt på 2,8 km. Det ble ikke svak oppoverbakke av det. Leggene svir, høyden gir både tungpust og lett hodepine. Trikset er å gå langsomt og ikke svette.
Det er vanskelig å time soloppgangen, og vi kunne fort måtte vente en time i 0 grader og sterk vind. Bratte fjellsider sikret med tau, tunge steg og fantastisk måneskinn på vei opp.
Siste etappe var 200 meter av turens tyngste del, sleip stein, men vi ante en svak rosa kontur i horisonten og  satte inn kvikklunsj-giret!

 Toppen!  Et utrolig lysskifte idet solen sender svakt lys over det mørkelagte landskapet vi har klatret. -Jøss! Var det så bratt her?
 

Så der! Vi kom til toppen og ned igjen. Ikke helt uten varige men. Stølhet og smerte har vi enda:)
Følg med på neste episode av loffen. Vi skal langt til havs og inn i jungelen!