Dag 2

To liggeunderlag gjør ikke rullestein og gresstuer til en myk seng. Følelsen av å ha sovet
på en overdimensjonert spikermatte, satt igjen lenge etter lunsj!
Vi hadde ikke før fått gnidd ut øyebæsjen før fjellsiden eksploderte i et vannvittig brak!

Gigantiske snømengder med kurs rett mot oss. Med bulder og brak beveget den hvite veggen seg
nedover. Patachan hadde imidlertidig valgt leirplassen med omhu, og skredet ebbet ut med god
margin fra teltene.

Med havregrøt og omelett til frokost, fikk vi en best tenkelig start på dagen.
En som ikke hadde dagen var muldyret Magne.

Som en pariah blant de seks hestene, ble han
mobbet, kløpet, bitt og kultent behandlet. Det var bare etter litt kiling bak øret, pep talk
og nakkemassasje, at han tok imot børen og satte avgårde opp fjellet.

Stigningen var brutal, og høydemeteren raskt lagt bak oss. Det er ikke anbefalt å stige mer
enn 500 vertikale meter pr. døgn i sovehøyde. Så etter et par timer ble det tidlig lunsj og
chai i messeteltet.

 Utsiktene til en  lang ettermiddagshvil i posen var gode, men Patachan
knuste raskt alt håp. Vi skulle i gang med økt nr.2. Såkalt "ferry loading". Selv om vi
hadde nådd maksimal sovehøyde, kan formen ytterligere forbedres ved å stige opp noen hundre
vertikale meter til. Kroppen starter å tilpasse seg det nye trykket og aklimatiseringen
settes igang. Vi "ferjer" raskt ned igjen for å unngå symptomer på høydesyke.
Derav den gyldne regelen "Climb high, sleep low".

Med kvelden kom et ferskt snøfall og temperaturen snek seg godt ned på de blå.
Kokkene fristet med treretters og tyve lune grader. Toppet med stram chai ala cuba, stemplet
vi inn i vårt eget telt 2130, og lyset gikk kun sekunder etterpå  zzzz.

Dag3

I løpet av natten hadde kong vinter gitt fra seg sin forhåpentligvis siste krampetrekning.
Teltet var gjennomfrossent og isen lå tykt utenpå. Frostrøyken klistret seg til sjegget og
sjarmen med fjelltur ikke like åpenbar.
Men like fort som styggværet kan melde sin ankomst i fjellet, smatt det opp en kulrund sol
over åskammen. De første strålene traff toppene over oss og reflekterte et fantastisk lys.
Solen spiste seg nedover og etter tyve minutter tinte den opp stive kropper.
Kontrastene er enorme, og frokosten ble inntatt utendørs med finskjorte og faktor 50 på!

Målet vårt ligger på 5300 moh. men allerede på 4000 moh starter utfordringene med snø og is.
Dagen var derfor viet trening på opp og nedstigning med stegjern, tau og isøks.
Stegjern er enkelt forklart en såle med ti seriøse jernpigger til å spenne på støvlene.
Festet i bratte snøsider og på isbre er upåklagelig.
Isøksa er festet til klatreselen og hånden med en kraftig rem. Regelen er to skritt med
øksen godt plantet i is eller snø. Deretter nytt feste med øksa og to skritt til. Dersom
festet skulle glippe i steget er man sikret i hånden, og blir i verste fall hengede igjen
etter armen.

Etter utallige turer opp og ned, fiskebein, enkel og dobbel vertikal, travers og marsj,
prøvde vi ut "self rescue teknikker".
Dersom sikringen ryker og man seiler nedover fjellsiden mot steinura, må det handles raskt.
Det gjelder å få kontorll på isøksa og legge hele kropsvekten på ispiggen. Dette stopper
nedfarten eller nok til å sparke inn stegjerna.
Fall i ryggleie, mageleie og sideleie. Alle tenkelige måter å tryne med stil!

Kjærkommen te og kjeks før lunsj i kokkenes lune bolig.
Resten av dagen ble brukt til ferry loading og nok en nydelig middag.
I morgen kan vi sove lenge! Vi skal ikke avsted før etter lunsj!

Dag 4.
Så mye for å sove lenge.
Våknet som vanlig rundt klokka seks. Det er ikke stort å gjøre, enn å vente på lydene fra
kokketeltet. Rundt syv pleier de å fyre opp primusen, og et kvarter etterpå er det bare å
stable seg ned etter litt varm og god chai.

Været var som vanlig i godlune og solen stekte fra tidlig morgen. En advanced basecamp er
lite luksus, kaldt, forblåst,  intet kokketelt og mye bæring.

 Telt, mat og utstyr skal bæres opp på 4300moh over havet.

 Selv om formen var god, gikk det sakte oppover fjellet. Benas monotone langsomme
gange luller tankene langt bort.

 Hjernen går på autopilot, og kan best beskrives som en
reise gjennom det komplett unyttige. Tiltagende snø og vind hjalp heller ikke nevneverdig
til.
Teltet ble slått opp i en fei, og posene rullet ut. Med storm i kastene og lett kortpustet,
var boklesing nok utfordring. Så fort solen hadde gått ned, stupte minus gradene ned på et
behagelig ti tall. Etter en medbrakt middag,gikk vi våre besteforeldre en høy gang og sovnet
kl 20.

Dag 5-Toppstøtet.

Alarmen kimte kl 03, men reisledren hadde ligget og telt isroser på innerteltet siden 0130.
Å sove i høyden er ikke spesielt behagelig eller lett. (Hypoksi)Rask pustefrekvens i søvn,
øker C02 i blodet. Hjernen får kroppen til å puste meget langsomt for å "lufte" ut C02.
Resultatet er en kraftig refleks hvor kroppen kjemper i seg luft, og følelsen av å bli kvalt i søvne.
Uten kokketelt hadde vi en god del arbeid foran oss på primusen. Først smelte og koke vann
til to kopper kaffe.

 Deretter ny snø og to pakker nudler, og sist fire liter vann til turen
opp. Å tro det blir særlig varmt i teltet av all denne fyringen er helt feil.
Du kan ta med deg en lighter og legge deg i fryseboksen hjemme, så har du forholdene.
Alt utstyr taes på inne i teltet, sokker, innerstøvler og ytterstøvel. Superundertøy, ull,
dun og goretex. Ansiktsmaske, lue, ullvotter og vindvotter. Alt skjer i et fantastisk
langsomt tempo. Nåde den som er svett før vi entrer kulda og den grusomme vinden.

Tærne er mest utsatt og selv under fire lag holder de ikke tritt i den langsomme oppstignigen. Stive, følelsesløse og vonde, hjelper det ikke å se sola på andre siden av dalen. Vi står fortsatt i kulda på 4600moh.

Terrenget blir brutalt brattere, og pusten øker voldsomt, før den roer seg på et noe
forhøyet nivå. Ved å bevege seg tyve skritt for så å puste rolig fem ganger, nærmer vi oss
ryggen og dagens første stråler.

 Etter tre timer er det sjokoladestopp, av med noen lag klær og nydelig utsikt!!!

Rago og Patachan diskuterer ruta videre. Forde snøfallet de siste dager, har lagt igjen godt
over en meter oppå den gamle snøen, er det høy skredfare. Vi bestemmer oss for å følge
øst-ryggen videre oppover. Sterk vind "feier" ryggen for snø, og vi har "bare" pudder til
knærne.

Vi bytter hyppig på å klatre foran for å "brøyte" ruta. Snøen er løs og gjør
arbeidet tungt. Etter to timer med klatring når vi enden av østryggen.
Det er for bratt å støte på toppen fra denne siden, og vi må traverser over hele sør fasen
av fjellet og ta siste to hundre meter på vestryggen.

Traversen går langsomt fremover. Enkelte partier er så bratte at det klatres på alle fire med snø til livet. En meter fremover er en kamp i seg selv. Fem skritt og fem pust pasue.
Snøen  blir faretruende dypere og mer usikker. Halveis over og situasjonen krever en avgjørelse. Fortsette eller snu to hundre meter under toppen. Vi blir enige om å ta oss videre over på den steinkledde vest-ryggen. Her kan vi i trygghet vurdere resten av ruta.

Rago foran med Mari, Patachan og reislederen bakerst. Fem meter fra den steinkledde ryggen, revner hele fjellsiden! Et flak flere hundre meter bredt setter utfor fjellsiden med et forferdelig brak. Snøen forandres til en masse det er umulig å bevege seg i. Mari går under og blir levende begravet rett på nedsiden av ruta. Knutsen som bakerste mann, tas inn i skredets overmannende strøm. Det pustet inn snø, og oksygenet når ikke lungene. Snømassene klemmes sammen og alt lys forsvinner. Med klaustrofobien og snøskredets morderiske brøl som eneste følgesvenn, er to hundre meter utfor over i løpet av sekunder. Skredet treffer en et bremsende hopp av en fjellrygg på sin galloperende vei. Som en kanonkule fyker reiselederen ut av snøkista og lander langt nede i unnarennet.

Det er total stillhet i fjellet, intet brøl, men heller ingen stemmer. Knutsen ser seg rundt, men fjellsiden er kun et massivt inferno av snø og stein. -Mari! -Mari! intet svar. Hjernebarken peppres med impulser! Den ene smerten sterkere enn den andre! Med stillheten eksploderer hjernen i kaotisk lidelse. Tanker det ikke er lov til å tenke, står klart som dagen!
 Rago sitt hode titter over hoppkanten. Skjult på oppsiden har han og Patachan gravd ut en lamslått og forslått Mari. Lettelsen koker blodet i årene og når ut til hvert eneste fiber i hele kroppen.
Delvis i sjokk og adrenalinrus tar vi oss ned igjen til advanced basecamp. Denne pakkes raskt sammen og vi møtes på halvveien av Sham og La La som tar sekkene våre.
De hørte og så raset og viste vi var inne i det.
 Kvelden går med til ettertanke rundt hva det er vi gjør, og hvilke  risikoer vi utsetter oss for. Evig takknemlige for at det ikke var vår tur denne gangen.

En stor takk til Pathachan som var rask til å grave ut Mari.