Blod svette og truger!

Med blodverdier som en russisk langrennsløper på epo, begynner formen å ta tak.
Høyde over havet kombinert med bratte bakker gjorde oss fryktelig andpustet i starten.
Kroppen kompenserer for mindre o2 i luften, med å øke hjertefrekvensen og blodgjennomstrømningen. Resultatet er åndenød og hjertebank.
Produksjonen av erytropoetin øker, og de røde blodcellene kan binde mer o2.
Forutsatt at vi er fysisk aktive i høyden, oppnår vi en god aklimatisering.

Jean Luc, heretter slavedriveren, hadde en god ide om hva som skulle til for å toppe formkurven.

Vi kombinerte sykkel og severdigheter i Kullu dalen. Først ute var et lokalt tempel.

Etter en liten time opp gjennom furuskogen, var vi  fremme. Selve bygningen i seg selv minnet snarere mer om en flott jakthytte, enn et av Indias mest kjente templer. Vi tok pliktoppfyllende turen innom, men den store guddommelige opplevelsen uteble.
                                                                  

Langt større underholdningsverdi kunne vi tilby tilreisende Indiere. Reiselederen måtte holde latteren inne, mens tre turister ville posere med han på bilder. Deretter ble det filmet, mens de stilte spørsmål til den barske syklisten. Mari klarte bare såvidt å stagge krampelatteren nok til å ta bilder  av dette hysteriske opptrinnet.  















Her lærer Knutsen en ku å rekke tunge.

I en heftig diskusjon hevdet Mari å ha funnet en ekte indisk utedo. Reiselederen mente bestemt at dette kun var naturkreftene i aksjon. Noe madammen dreit i....

En kilo letter og noen mil oppi veien møtte vi på denne gjengen. De er i gang med å lage Indias lengste motorvei. Fra Delhi til Rotang passet helt nord. Kun ustyrt med spett, meisel og hammer.

i

Kort fortalt hammrer de ut blokker av 1x1 meter ut av fjellet. Så deles de opp i passende biter, stables og støpes til støttemur mot jordskred. Helt utrolig! Kun manuelt arbeid, men jammen som det faktisk går unna!

Etter 16 kilometer opp langs Beas elva krysset vi over og trillet ned til en lunsj.
Her ser dere en intetanende reisleder spise på seg en skikkelig mageinnfeksjon.

Resultatet ble to ufrivillige hvildedager, fire toalettruller og hoven lukkemuskel.
Det er ikke til å komme unna, på et eller annet tidspunkt stifter alle bekjentskap med en fremmed bakteriekultur. Streng diett på hvitt brød og cola gav nok styrke til langtur i fjellet og buldring.






Slavedriveren mente to hviledager fikk holde, og pisket oss opp den tre timer lange ruta, til buldre plassen. Buldring er en egen gren innen klatresport. Ofte begrenset til en eller to forflyttniger i en vanskelig rute. Målet er å bygge teknikk og styrke. Som regel klatres det kun en meter over bakken, slik kan utfordringen besiktiges og angripes fra flere vinkler.

Ingen tau eller carabiner, men en «crashpad» til å ramle på.
Et par timer av dette og både kropp og underarmer skriker etter hvile.

Crashpadene gjorde nytten sin også under lusnjen. Hvilen ble kortvarig, da døsen ble byttet ut med intervall traving i bratte dalsider. Pusting, pesing og sprengt brystkasse forsvant raskt av synet som   møtte oss en time senere. En fantastisk naturperle. Skrudd ut av fjellsiden for millioner av år siden. Isen har slipt ut fjellet og laget flotte formasjoner.

Etter denn økta smakte den lokale chaien utrolig godt! Reiselederen var noe skeptisk til rensligheten i dette kombinerte te hus og bolig. Men han lever til å fortelle historien.

 Flere dager med vanlig sportsklatring og annen aktivitet fulgte.

Vi gledet oss derimot stort til en liten fjelltur. For å forbrede kroppen mot ekspedisjonsformen, var det nødvendig med flere visitter opp i nyere høyder. Målet:  3 dager til fjells og Brigu Lake på 4300 moh.

I Himalaya er ingen tur for liten. Det vil si at kokken og fire bærere hadde startet turen tidlig på morgenen, og var igang med å rigge kjøkkenteltet i det vi satte avgårde.
Guiden Sunny, reiselederen og madammen. I tillegg fikk vi selskap av to ekstra.

'
Andres fra Cannada, total blottet for erfaring og kondisjon, men en skikkelig humør klump.
Anna, fjellgeit fra Sveits. Snakket kontinuerlig i et ubestemmelig høyt toneleie, krydret med amerikansk surferslang. «oh. Dude, that is sooo sweet man! No way, yeah?? Cool!!!»

Andres dannet raskt baktroppen. Med null aklimatisering og erfaring, ble det pustet og peset noe helt utrolig. Reiselederen måtte lokke å lure i det bratte terrenget. Nydelig utsikt, sol og supert turvær la alle forhold til rette. Mari og fjellgeita var kun små prikker i det fjerne, men etter tre timer tok vi en fortjent lunsj på 2800 moh.

Etter å ha lette sekken til Andres betraktelig, gjøv vi løs på siste innspurt.
Terrenget åpnet seg opp og fikk et alpepreg med grønnt gress og furutrær.

Med kjøkkenteltet høyt i periferien gav gruppa gass opp de siste hundre høydemeterne.













Bærerne var i gang med å sette opp våre telt, og vi fikk den beste beliggenheten

Helt ytterst på fjellkanten, men utsikt til «den store» (vårte neste mål).

Ettermiddag gled over i kveld. Vi nøt et nydelig tre retters på 3200moh, delte skrøner foran bålet, og sank tidlig ned i soveposen.

Vi ble vekkket av kokken som kom med chai, og en kul rund sol på vei opp!

En entusiastiak Mari var klar for utfordingen og spente på seg truger og et stort smil.

De første par hundre meter var det nesten så hun ikke var nedpå snøen i den bratte stigningen.

 
Turen opp bød på mange og seie drag på den råttne snøen. Trugene fungerte bra på de flate partier, men med mange skrå og bratte traverser, satt banneordene til tider løst.

Det er lett å bli frustrert når det er lenge siden frokost og beina svir som fy. Men ved å løfte blikket over landskapet, ressonere over at vi er griseheldige og midt i himalaya, tar vi oss sammen og seiler  inn til lunsj på 4000 moh.

Et lite drag opp fjellsiden og vi har Brigu Lake ved våre føtter!. En hellig innsjø på 4300moh.
Hvorfor den er hellig, ble vi ikke kloke på, men det var tydelig stort for to av bærerne som var med opp

. De tok av seg på bena som seg hør og bør ved en helligdom, og løp ned til sjøen. Etter en vask i vannet og noen bønner senere, kom de smørblide tilbake.

Turen ned gikk tydelig raskere, men det ble da bannet litt da også.
Vel nede på basecamp tryllet kokken frem nok et nydelig måltid.

Store stokker ble sjauet opp fra ura og trente hender laget raskt en realt bål, som selv Lars Monsen hadde blitt stolt av.

Det ble ikke langt på kveld før soveposens  fristelser tok overhånd og vi sovnet til lyden av blide bærere som koset seg med risbrennevin i kjøkkenteltet.
Neste dag bød på en lang, men grei nedstigning.

Vi møtte våre avløsere, fjellgeitene halvveis nede i skogbeltet. De var tydelig glade for å slippe ut og tygge litt gress og ganja.

Vi kom ned med sure bein, som er stive enda.
Ytterligere noen dager med nye aktiviteter og vi er klar for skikkelig ekspedisjon.
Nyt  vårværet og følg med på neste loff!