Hey. Det er bare å beklage sen oppdatering på Bloggen. Vi har vært tre uker i Tibet og der er kontrollen med sosiale medier mildt sagt streng. Kina har tatt seg godt til rette og dikterer og kontrollerer alt som foregår. De har sett seg nødt til å sperre Facebook og Blogspot, da dette tydeligvis utygjør en trussel mot samfunnet.
Vi beklager at dette går utover våre uskyldige følgere. Gjentatte klager til søppel@kina.com har ikke ført frem.
Alt dette kommer vi tilbake til, først siste oppdatering fra India:

For å unngå store ukontrollerte snømengder, forfrysninger og høydesyke, tok vi oss en fem dagers sykkeltur i Himalayas dype daler.

Blåøyde og norske trodde vi på en fredelig tur i uberørt natur. Så feil kan man ta.
For å oppklare et par ting. Indiere er helt gærne etter snø. De fleste bor i byer hvor temperaturer under 40+ er kaldt! Selve måten å feriere på er også hysterisk.

Det er påbudt å leie jeep med sjåfør. Det er selvfølgelig forde Indiere er elendige bak rattet i utgangspunktet, men med bratte bakke bakker, skarpe svinger, gjørme og snø er det ekstra dårlig odds! Da er greia å laste så mange familiemedlemmer inn i en jeep registrert for 5 pers.

 Gjerne Far foran med et par krapyler på fanget, en kone eller to i baksetet med noen fettere og flere krapyler i baggasjerommet. Klarer du ikke å få inn mer enn 9 pers pluss sjåfør, har du ikke stablet godt nok. Alle mann ut, begynne på nytt igjen!!!

Og hvor skal så alle diss de kamikaze tandorikassene? Samme sted som oss selvfølgelig. I alle fall et stykke på veien. Fra Manali er det et 45km opp til Rothang passet. På sommerhalvåret er dette også snølinja. Omgivelsene er som følger; prøv hardt å se for deg en veldig dårlig variant av Tusenfryd plassert på Valdressfløya.

 I veikanten leies det ut gamle skidresser av  type crazy banana og gummistøvler. Slår du i tillegg på stortromma, leier du et par slalomski eller mono ski og stiller opp til fotografering!

Trafikken opp de svingete veiene er helt utrolig. Farten er så lav, at vi ble syklende i en gigantisk kolonnekjøring. Det tutes, stoppes, feilparkeres, krasjes og herjes i en vill orgie av støy og kaos. Scenene hører hjemme et helt annet sted enn på 4000 meters høyde i Himalaya!

Vi fikk etterhvert lagt Rothang og galskapen bak oss. Kontrastene på den andre siden av fjellene kunne ikke vært større. Foruten noen høyst upålitelige strømledninger var landskapet likt som for flere hundre år siden.
vi var fryktelig sultne, og følte kanskje at det var å gamble med egen helse da vi bestilte en dagens på denne sjappa.

 Det er ikke vanskelig å drive "restaurant" her i dalen. Ris og kokte linser er alt som står på menyen. Passe mette, var det bare å rusle ut av sjappa og ta en titt på dagens store overraskelse i regi av politistasjonen: Turister leverer inn pass og visum her. "  

Pass ja, det ligger igjen i Manali det! Gode råd var dyre. Det fristet lite å reise tilbake gjennom Tusenfryd og galskapen en gang til.
Heldigvis var fetteren til sjåføren i hjelpebilen grensevakt. Her var det mulig å få til en "avtale". Etter en del forhandlinger kom vi frem til en løsning begge parter kunne leve med. Vi fikk reise videre, mot at passene ble sendt etter med kurer.

Med golde steinhus og møkkete unger som kulisser, spente vi opp teltet og stemplet ut.