Melkehvite topper og melkesyre på topp.

Tidlig på morgenkvisten våknet vi til besøk i leieren. De tre møkkete ungene fra dagen før, var tilbake. Vi forsøkte noe fåfengt å veksle noen fraser, men språkbarrieren stod ikke til å forsere. Det viste seg at disse barna var fra Nepal og representerte det fattigste av det fattige. En nepaleser i Nepal lever for under 2 dollar om dagen. For de som ikke klarer å skrape sammen til dette, er en av løsningene å reise til India. Her er det bedre mulighet for arbeid selv om lønnen og forholdene er horrible. Barna får ingen skolegang, og spiralen er nedadgående.

Ungene var veldig nysgjerrige og etter lokking og luring kom det frem noen smil. Alt vi foretok oss var av høyeste interrese. Etter fasinasjonen å dømme, hadde de aldri sett noen pusse tenner før. Selv det å pakke ned teltet, høstet skuelystne øyne.
Vi bestemte oss for å dele litt av proviantlageret før vi forlot de små.
Hvorvidt en skal dele ut godterier og mat på denne måten er en egen diskusjon. Våre "gaver" kan innspirere til tigging og skulking av skolegang. siden det verken var skoler eller turister på denne øde plassen, dro julenissen frem sekken.

Både vingummi, sjokolade og juice fikk bein å gå på. Små never fylte både gap og lommer med godsaker. Reaksjonene var spontan glede og lure smil. En bedre start på dagen kunne vi knapt fått.

Natten hadde vært fuktig, og dette i kombinasjon med smeltevann, skapte usikre forhold.
På et sted var veien oversvømmet og vannspruten stod høyt over steinvollen. Vi kom nå over, men utfordringene stod tydeligvis i kø.

 Høydeforskjellene er store, og når det går opp eller ned, er det gjerne 200-300 høydemeter i slengen. Med andre ord, mange seige lange bakker.

Siden kun deler av veien har asfalt, er oftest bakkene de rene gjørmefeller. Null tak på vei opp og ingen bremser på vei ned! 50km er en laaaang dagsetappe når du står på stedet og spinner!

Men det gjelder å se det positive i alt! med så tung sykling, er det mye kilokalorier som er brukt! og da er det bare å spise fler! Dagens lunsj: Loff med syltetøy, en plate sjokolade og banan. Det er ikke hverdagskost, men det er ikke denne løypa heller!!!!
Sannheten var at vi var sultne igjen, før vi hadde satt oss på sykkelen.

Med fastere underlag spiste vi kilometer langs Spiti river. Kulissene var en krysning av Jotunheimen og vestlandet. Topper, trær og fossefall. Langt fra folk og bare oss to på veien. Å møte, dyr, biler eller mennesker hørte med til sjeldenhetene.

Etter 50km og en klatreetappe av de helt melkesure, ankom vi Keylong. Hus klamret seg fast til fjellsiden. Risterrassene snirklet seg ned dypt under oss. Kalde isolerte vintre med helikopterforsyninger er virkeligheten i denne lille bygda.

Siden dette tross alt er en fjellside, var det klin umulig å finne en i tilnærmet flat plass å sette opp teltet. Etter mye om og men, sporet vi opp den eneste flate flekken med gress i mils omkrets. Menneskeskapt som den var, hagen til Keylong Guesthouse!!!

De nepalske arbeiderene blir ofte brukt til å rehabilitere og vedlikeholde veien.
Hyppige jordskred og vannmasser gjør sitt til at veien stadig forsvinner. Kun ved hjelp av rå muskelkraft, løftes, lempes og tvinges veien på plass igjen.

Asfalt arbeidet er om ikke hardere, enda mer monotont. For å bygge et stabilt fundament, trengs det mengder med pukk og småstein. Det var ikke uvanlig å komme over et par hundre mann i slengen, med hver sin lille hammer og enorme steinhauger. Det var imponerende å se en tolvåring metodisk pulverisere en rullestein på størrelse med en fotball.

Disse arbeidsgjengene trår til så fort snøen har smeltet og holder det gående gjennom hele sommeren. De jobber døgnet rundt og det lille de har av fri, tilbringes i noen forferdelige "brakker". Det er et telt med steinmur, jordgulv og hullete tak. Dog er de kjempeblide og måpte uhemmet av å se Mari`s utildekte bakende i sykkelshorts.

Hvem som er humorklumpen i det indiske veivesenet er ukjent, men makan til tørre skilt skal du lete lenge etter! Ved flere anledninger var det skiltene i det fjerne som fikk oss opp bakkene.

Etter fire dager i telt og 200km på sykkel, var det på tide med litt hygieniske tiltak.
Smeltevann er ikke førstevalget, da det som regel holder minus 5 grader og kastrerer en mann på stedet! Kort oppsumert var det like kaldt som det så ut.

 Det hører med til historien at begge syklister ble skinnende rene og myke i huden. Om forplantningsorganet fungerer gjenstår å se.

Vårt lille sykkeleventyr fikk seg en brå slutt ved Darcha. Store jordmasser hadde tatt med seg et grovt stykke av veien og området var ikke sikret. Vi hadde planlagt å sykle litt lenger, men kun noen kilometer. Veien inn til Ladakh var enda vinterstengt.

Turen i seg selv var en flott forberedelse til Lhasa-Kathmandu. Vi hadde syklet lange dagsetappper i høyder rundt 3000-4000moh. Ingen plager med høyden og sykkelformen på opptur.
Vi gleder oss til 1150km tur om en uke!!!!!