En lang dag med de dansende hesters forening.

Hola Gringos!

Med surfing regnet som verdens farligste extremsport, var det kun et spørsmål om tid før en eller begge bekreftet statistikken. Denne gang var det Mari som fikk smake, to ganger!
 Etter et pent stykke surfing forsvant Mari ned i de frådende vannmassene. Bølgen skøyt brettet fremover i en rasende fart. Styrefinnen, en lang og smal liten plastikk djevel, skar rett over Mari sin ringfinger, og klarte også å bøye den i en særs unaturlig posisjon.
Med fingeren på "halv tolv", blod og kjøttslintrer rundt neglen, var det en tårevåt surfer som karret seg til land.

Dagene gikk og fingeren tok på seg alle mulige varinter av blå, rød, lilla og gussjegrønn. Litt deppa over handikappet og uten mulighet til å surfe, tok vi oss en tur inn til byen.

BVSC ligger langt fra allfarvei, og kun 4x4 jeeper og "surfebussen", klarer den uhåndterlige 45 minutters terrengløypa ut dit. Bussen er en ombygd terrenglastebil, med seterader på lasteplanet. I tilfelle uhell er det et veltebur av stål over passasjerene.

Det hadde regnet mye de siste dagene og gjørmehullene rakk en voksen mann til livet. Et av de største hullene klarte sjåføren å tre bakhjulet ned i.
Selvfølgelig med en god porsjon fart også! Bilen fikk da en negativ hellning på 45 grader, hele lasteplanet stod på skeiva, og i en flott utskytningsvinkel!
3-2-1, MARI is ready for takeoff! BANG!! Bakhjulet spratt opp av hulet og tippet planet helt over til 45 grader på motsatt side.
***HOUSTON, we have a problem!***
I motsetning til reiselederen som etter mye god øl og nachos hadde G-kreftene på sin side, tok Mari av som en nyttårsrakett.

Raketten kom ikke mer enn 100 cm fra setet, før pannen og øyebrynet stoppet mot takstolpen. Ingen god gjerning går som regel ustraffet hen, og i ren refleks dukket Mari for sent unna, for så å få sidestolpen rett i skallen igjen. Resultatet ble to dype kutt over øyet, skallebank og stjernesyn.

Med to skader på like mange dager, var det bare å reise videre.

Etter sedate dager, var vi på jakt etter adrenalin og fysisk fostring. Å klatre en aktiv vulkan kunne ikke vært mer innertier!!!!

Å ta seg frem til utgangspunktet for ekspedisjonen skulle dog vise seg å by på nok adrenalin og utfordring.

Lake Nicaragua er sentral amerikas største innsjø. Midt i ligger øya Ometepe med sine to vulkaner. Normalt sett en enkel 1,5 timers ferjetur fra fastlandet, med 18 avganger om dagen. Det er da selvfølgelig om man ikke har med seg en ekte ulykkesfugl på tur!!!

Hele kaien var stoppet til randen av Costa Rikianere. Køer med kyllingbusser så langt øyet kunne se! En eneste stor maurtue av mennesker med plastikk stoler, kjølebagger og kulegriller. Hva i all verden skyldtes denne oppstandelsen?

 Vi var forespeilet en rask dupp over fjorden og fremme på null komma niks. Dengang ei! På ferjepuben, møtte vi fler vi hadde blitt kjent med på BVSC. De hadde ventet siden morgenen og med kl 13 på uret, kunne vi ikke annet enn le, av suppa vi hadde havnet i!!!

Vi hadde lagt turen til øya, samtidig som TO årlige festivaler. Hestedans festivalen og bønnemarathon!
Den første, en tradisjonsrik begivenhet hvor Sabaneros (cowboyer fra Costa Rica) kler ut seg og sine hester, og kjører en "So YOU THINK YOUR HORSE CAN DANCE?" konkurranse.

Bønnemaratonet var en kollektiv nattbønn på stranden, hvor ti tusenvis av mennesker fyret opp kulegrill, fakler og hverandre til den lyse morgen.

Rosinen i pølsa, var at menighetene hadde kjøpt opp ALLE fergebillettene for å sikre seg en plass på stranden.

Her stod vi med sjegget fullt av postkasser og ante ikke vår arme råd.
Griff fra reisefølget hadde dog brukt formiddagen konstruktivt og var i gang med å chartre egen båt ut til øya.
Han hadde gitt avkall på 100 dollar, og ventet spent på skyssen.
(Husk at vi hadde med en ekte ulykkesfugl i reisefølget).

Etter timers venting dukket "båten" opp.

Norsk Veritas, hadde beskrevet den som en uthulet tømmerstokk med 4 hester,  og IKKE SJØDYKTIG!
Her var det tydelig at Griff hadde kjøpt smøret for dyrt!!! Men det blir ikke gode historier av å spille safe!

 Vi hev fem mann og baggasje i båten og satte kursen opp mot vinden og bølgene. Trestammer har som kjent ikke kjøl, og med fribord på 20 cm, slo første store bølge over båten.

Alt for en god historie, men man skal leve til å fortelle den også! Vi fikk snudd skuta og gjort strandhugg i en rasende fart!

Enden på visa ble å snike seg på siste ferga, og spille dum gringo når kotrolløren kom. Noe som løste seg utmerket ved hjelp av et par dollars.

Lenge leve de dumsdristige!