Sentral Amerika...

Pura vida!
Oversettes til rent\godt liv! og det handler det absolutt om her på de søvnige stillehavsstrender i Costa Rica.

Men først et lite tilbakeblikk. Det er 2-3 måneder siden siste blogg, og det er først og fremst fordi vi har vært hjemme i Norge, møtt våre kjære og hengt i fjellet, syklet og jaktet. Jeg lovet meg selv å skrive blogg om dette, men utrolig nok, tilbake i gamlelandet og like lat som før!

Nå er vi på veien igjen, og skal ture rundt i 6 uker. Retur 16. des. i god tid til førjuls-morroa!

Reiseruta var grei nok, Gardermoen, Heathrow, Miami og Costa Rica. 21 timer på billigste klasse.
Oslo-London gikk greit, men etter det gikk det kun nedover. Med 3,5 time å slå ihjel, ble det tid til shopping, spising og soving.

Vel fremme ved gate`n fikk vi beskjed om å vente i tyve minutter, pga. bytte av fly. Dette ble til tre nye timer, og en seriøs bulk i vår noe stramme tidsplan.

Piloten hadde ikke et magisk ekstra gir, så vi landet 19:50 i Miami, med overgang til Costa Rica 20:20!

Over halvparten av passasjerene var forsinket, og det var starten på tidenes marathon gjennom flyplassen. De verst rammede fikk utlevert orange lapper, "express immigration", og beskjed om løpe til passkontroll. Rødsprengt og andpusten ble vi møtt av en immigration officer som lurte på hvorfor vi snek i køen, og ganske motvillig tok seg mer en god nok tid til å studere passene.
Neste etappe var å komme seg ut av flyplassen og løpe til neste terminal.
Her var det sikkerhetskontroll og ville vest tilstander.
"obey my commands at all times", "take off your shoes.. how hard can it be" do what i say".. bla.. bla..
Litt stressa og distre glemte vi å fysisk dytte ryggsekken inn i røngten maskinen, dette satt igang en ny lekse med "how hard can it be, obey my commands" osv.. osv... Fristelsen til å forklare rent-a-cops`ene et og annet om service og høfflihet fikk vike. Dette hadde kun resultert i en ekstra overnatting i regi av airport security.

Ny sprint og inn på toget, som tok oss til terminalen. Samtidig hjallet navnene våre på høytalerne, og tiden begynte å renne ut. Svette til skinnet, tok vi oss frem til siste gate`n i bygget. Tid 20:12!

Vi kom med flyet, og stemningen var på topp! Men det blir ikke gode historier når ting går på skinner.
Vel fremme i Costa Rica ble det klart, at vår baggasje ikke hadde vært like rask som oss. Nu vel, selvfølgelig ingen krise, men kjipt nok!

Spikern i kista var Skandiabankens eminente sikkerhetsrutiner på visa kort.
To runder i minibanken og ikke ei krone å få ut!!! Mari fablet om scimming, rumenske bander og konspirasjonsteorier. Reiselederen var mest stum og fortumlet over å være pengelens og uten baggasje, midt på natta i Costa Rica. Heldigvis klarte vi å trylle frem noen "emergency dollars" gjemt på hemmelig sted, og et reserve plastikk som kunne bistå med sårt trengte midler!

Så langt har vi kommet oss ut til stillehavskysten og er såvidt igang med litt surfing og jungelsafari. Siste par dager har vi vært værfast pga en orkan som herjer i Karibien. Den sender masse regn og vind vår vei, og vi kan kun håpe på bedre vær.

Tilgangen på strøm såvel som internett er ganske tynn ute ved kysten, men vi lover å holde dere oppdatert!