Hei alle sammen.

Etter alle inntrykk fra Kambodsja, var det godt å komme "hjem" til Pattaya. Slippe sekken,
hive seg på sofaen. Spise på markedene, råne med eksosrypa på mopeden. Svømme noen lengder
til frokost og trene thaiboxing til kvelds.

Det tar en uke, så kribler det i kroppen igjen.

Kanksje ikke så mye for Mari denne gangen. Hun tok med seg noen ikke fult så festlige "souvenirer" hjem fra Kambodsja. 1 uke med alle
tenkelige symptomer fra ùro\gastrointestinale systemet. Bilder er som vi sier på sidemål-
priceless!

Da vi dykket på Koh Tao, ble vi kjent med en franskmann, Jean Luc. Han og familien bor i
India, hvor de lever av å selge fjellkaltringsutstyr og guide på toppene i Himalaya.
Av alle tilfeldigheter møttes vi igjen en måned senere. Da på Tonsai. Jean Luc er en av
pionerene bak utviklingen av klatrerutene der for 15 år siden. og er nå i gang med å gjøre
indierne kjent med sportsklatring.
Vi fortalte om våre planer for å gjøre et trek til Everest basecamp på Nepal siden.
Med en nysgjerrig og litt overlegen holdning, som kun franskmenn mestrer, stilte han sitt
sprøsmål:
"please tell me why you would like to go to the worlds highest garbage dump?"
Og for å være ærlig, det hadde vi ikke et godt svar på. Enden på visa, ble en invitasjon til
til deres hjem ved foten av Himalaya og en skikkelig ekspedisjon.

Hans beskrivelser av utsikt til 6000 meters topper fra verandaen, de peneste fjellene i
Himalaya og utrolige muligheter for ekstremsport, ble for mye for oss. Solgt! Vi kommer!

Vi ankom Bangkok med buss, og hadde regnet fire timer for å hente pass og sovepose.
Hva møtte oss rett på utsiden av busstasjonen? Jo, den verste trafikkorken i Bangkoks
historie. Ikke nok med at gress gror fortere, men hiv inn noen tusen rødskjorter, en granat
og et skikkelig smell. Så begynner det å hjelpe.
Frustrasjonen tok tak, og vi så for oss både overnatting i byen, og nye flybilletter.

Mari ble plassert på busstasjonen som baggasjevakt. Kun med utsikt til damen på Dunkin Doughnuts som rettet håret bak disken!

 Vi hadde fire blytunge sekker og mere
til så å gå på lykke og fromme var utelukket. Etter beinharde forhandlinger med en mc-taxi,
over en pris som hadde tatt 100 gangeren pga køen, satte vi avgårde.
Snakk om valuta for pengene! Bånn gass mellom bilene, på kryss og tvers i firefelten.

Ettersom vi nærmet oss sentrum tettet det seg helt til og vi rikket oss ikke en meter.
Spontan svette og magevondt. Skulle det glippe her? Bakpå en gamme sykkel, med livet som
innsats.
Om det var balansen på Knutsens karmakonto, eller sjåførens utsikter til flere overprisede
turer, som gjorde utslaget, vites ikke. The Marlboro Man dro i allefall hele sykkelen opp på
fortauet og stod på hornet! Kvartalene suste forbi i rekordfart. Ut i trafikken og harde
høyre venstre med reisledern sine knær som fender. Nei, nei, ikke knærne! Jeg skal til
Himalaya!!!

 En liten time senere og både pass, sovepose, Knutsen og baggasjevakten suste avgårde til flyplassen.












Absolutt hele Delhi er under ombygning. Det er 163 dager igjen til common Wealth games, og byen er en enorm byggeplass.

Det eneste Verdt å nevne var vår dødsfete (bokstavelig talt), tuk-tuk sjåfør. Han hadde
stålkontroll på hver eneste kebab verdt å prøve.
Og en merkelig krysning av skolebuss og fangetransport. Happy school?? Ye right!!!

Eneste mulighet til å nå Manali er buss eller en flyplass et godt stykke nede i dalen.
Flygelederne har dog ikke radar, så om det blir dårlig vær, snur flyet.
Vi gikk for 16 timers nattbuss, uten toalett! Etter en bollywood film på storskjerm og
klokka nærmere 23, satte vi på skylappene. Som alltid på våre bussturer, er det liv.
Sjåføren dro frem favoritt diskoskiva med Punjabi MC. Kun musikk foran hos han, men det
hjalp oss lite, med sete nr. 1 og 2 rett bak the dico bus driver.

Etter et par låter, fyrte jeg av en høflig forespørsel om litt lavere discofaktor.
Svaret kom på tjukkeste indi-engelsk: no, no, must have music to stay awake, drive very
long! Gleden av å forlate den bussen, priceless.

Endelig i Manali. Helt opp under "verdens tak", på 2100 moh. Fjellene rundt landsbyen skyter
i været med en enorm kraft. Spisse, rå, og snødekte.

Jeg klarer ikke ta blikket fra de massive kjempene på alle kanter. 5000 og 6ooo metere overalt, og vi skal opp på flere av de.

Knutsen og guiden vår "Sonny".

For første gang på denne flotte reisen, føler jeg meg målløs. Vi har nettopp kommet, men vet
 dette vil bli helt spesielt.

Hei på dere. Ser dere sola for bare aske der hjemme? Skal vi tro mediene her nede, er det konstant mørketid i hele europa.

Vi forlot familien Oppebøen og tok fatt på turen til Kambodsja. Etter fem timer i minibuss ankom vi et Visa-kontor like før grenseovergangen til Poipet, Kambodsja. Dette høyst uoffisielle organet er "behjelpelig" med å ordne visaformalitetene. Dette er standard svindel og vanskelig å komme unna. Minibussen er raskere enn offentlig buss, men setter deg av på dette kontoret.
Det er bare å levere fra seg passet og vente i 45 minutter. 1500 bath fattigere og visa er i boks. Alternativet er å ta seg frem på egenhånd og navigere gjennom byråkratiet på lykke og fromme. Utfallet er biligere, men du kan risikere å bruke mange timer og dele ut "kaffepenger" for å få fortgang i sakene.

En annen variant som må unngåes for enhver pris er "scam bussene" fra Bangkok. Til særs hyggelige priser lover de å ta deg til grensa. Turen kjører på kryss og tvers og når du endelig kommer frem, utslitt og midt på natten er grensa stengt.

Alternativet er da å overnatte på en høyst overpriset loppekasse av et guesthouse. Fin start på turen.
Vi kom oss imidlertidig over grensa i dagslys og massjerte over ingenmannsland til Kambodsja. Etter nok en runde med stempel og svette kontorer med 42 grader, fikk vi krysse under velkomstbuen.

Histioren til Kambosdja er preget av storhet og siden av stormannsgalskap og røde khmer.

Verdens største religiøse byggverk Angkor, liggger rett utenfor vårt første stopp, Siem Reap.
I 822 e.kr. samlet kongen JayavaramanII Kabodsja til et rike. Dette startet byggingen av Ankor, med blant annet enorme templer, kongeboliger og vakre byggverk. Selve Angor komplekset er spredt utover mange kvadratkilometer og det er umulig å gå fra sted til sted.

Fra denne perioden er det kun byggverk av stein som står igjen. Dette var forbeholdt gudene, mens resten av byen ble bygget i tre.
Angkor var i sin storhetstid et sentrum i sør-øst asia. Med over en millinon innbyggere, da London hadde knappe 50.000.
Vi valgte å besøk tre av de mest kjente områdene. Med over 40 grader, sol og ingen vind, holdt dette i massevis.
Bildene får tale for seg selv, faktaoppramsing er jo ikke gøy.

Angor Wat.
Det største religiøse byggverk i verden, og best bevart av alle templer i Angkor komplekset.

The Bayon

Tha Phrom.
Spises bokstavelig opp av jungelen.

Siem Reap overrasket i stor stil, med fransk koloniarkitektur, baguetter og tøffe sykler .
Det er et under at Ulla overlevde trafikken, ikke helt stabil her.

Er ikke ferie uten punktering. Er det fem eller seks nå?

Det var ikke bare muttern som likte å leve farlig i gatene. Denne karen hadde et hjemmelaget stuntshow. Sidelengs salto over lynskarpe sverd, og "ring of biffkniver".

Tydelige arr og rift på kroppen vitnet om små "uhell". Akutt gåsehud og kuldegysning idet gutten fløy over knivene. Landing med telemarksnedslag på overmadrassen stod til 10 i stil!

11 Dollar fattigere tok vi plass på Mekong Express buss. Det humpet avgårde med kambodsjanks karakoke på storskjerm og ditto stereoanlegg. 5 timer senere, tinnitus, sittesår, erektil dysfunksjon og i generelt dårlig forfatning satte vi ned foten i Phnom Penh.

En kan jo spørre seg hva vi gjør i Phnom Pehn. Etter å ha lest boka "Off the rails in Phnom Penh, Girls, Guns and Ganja", ville vi egentlig ikke tilbringe for mye tid her.

Det er ikke uvanlig å høre skyting i hovedstaden. Khmer`ene gir ikke fra seg en mulighet til å fyre av noen salver. Dersom det er dårlig vær, kan tre fire runder avvfyrt opp i lufta få løsnet på mye, ifølge skikkene. Det faktum at et betydelig antall dør av prosjektiler som lander, ser ikke ut til å bry myndighetene.

å ja? sier du det.. En HAPPY pizza altså? Mett og steinere enn granitt for 5 dollar.

 Like vanlig som Peppes (men ikke grandiosa da) i Norge. Happy pizza er rett og slett pizza med en god dose marijuana mellom tomatsausen og osten. Marijuana selges på byens krydderbasar i kilos poser. Holdningen er dog at marijuana er et gammelmanns stoff, og har intill nylig ikke vært straffbart i det heletatt. Det er dog desverre nok å ta tak i hva gjelder tyngre rusmidler.
                                                                *HAPPY PIZZA???*

Det sørgelige ved Kambodsja er sex-handelen i hovedstaden. Etter at Thailand for noen år siden strammet kraftig inn på håndhevelse av sexuell lavalder, tok Kambodsja over.
Overalt i byen er det barer med mørke ruter og røde lamper. Noen mil utenfor hovedstaden er det hele landsbyer tilegnet prostitusjon. Med brakker av sponplater, og jenter helt nede i 14 års alder, er dette helt utenfor vår fatteevne.

Dersom du har en dårlig dag, behøver du ikke lese videre. Humøret steg ikke etter besøket på S21. Security Prison 21, stammer fra Pol Pot og Røde Khmer.

I 1975 kom Pol Pot ut av jungelen med sine Røde Khmer soldater. Pot hadde studert i Paris, og blitt med i
kommunistbevegelsen. Med støtte fra bla annet Kina, kuppet han i 1975 den sittene regenten. Pot skulle befri landet fra de "onde rike", og ble hyllet av folket da RK inntok hovedstaden. Gleden ble kortvarig, under påskudd av bombetokt fra USA, jaget de alle innbyggere ut på landsbygda. Pot opphevet pengesystemet og gikk tilbake til byttehandel.
De mennesker som var skolert, være seg snekker, lege eller lærer ble brutalt henrettet. '
Fra nå skulle alle være arbeidere på rismarkene. Bare å jobbe var den reneste tortur.
Ikledd svart fra topp til tå, måtte menn kvinner og barn, hakke, bære og svette under ildrød sol i 12 timer. Pauser eller vann var ikke tillatt. 1 pause av 5 minutter ganget med x antall millioner arbeidere, det ble altfor stor stopp i produksjonen. Folk besvimte eller døde mens de hakket i jorda.

Av de 2 millioner som døde, ble 17000 tatt av dage i S21-og på dødsmarkene. Tidligere en skole midt i byen, men omgjort til avhør og tortur fengsel. Paranoid og psykotisk beordret Pot sine soldater til å luke ut spioner og illojale. Fordi det ble brukt mer penger på våpen, enn risinntektene gav, måtte det selvfølgelig være noen som saboterte.

Vår guide på stedet kunne fortelle om alle tenklige former av tortur. Spesielt var strøm på kjønnsorganer, utriving av negler og sult mye brukt. Et spesielt sterkt inntrykk gjorde "galgen" på utsiden. Fangene ble hengt opp ned etter føttene. Blodtapet gjorde at fangen besvimte. Da gav de slakk på tauet og dyppet fangens hode og overkropp i en stor krukke.

 Denne inneholdt en blanding av gammelt vann og avføring. Resultatet er en stinkende gjørme som etser i øynene og bråvekker fangen. Da fortsetter annen tortur.
Inntrykkene oppleves sterke og rå. Bare tidsperspektivet setter oss helt ut. Dette tok slutt bare ett-to år før vi ble født.
Dersom du havnet i S21 var du skyldig. Deretter var det opp til deg selv hvor fort du ville dø. Tilstå og få det med en gang, eller nekte og bare utsette det unngåelige.
De som ikke døde av torturen, ble brakt ut til Chong Ek-killingfields.

To mil på utsiden av PP ligger det åpne massegraver etter henrettelsene. Fangene ble brakt hit med lastebiler midt på natten.

Store høyttalere spilte øredøvende musikk, så ikke skrikene skulle avsløre handlingene. Av de 144 massegravene er de fleste åpnet og ofrene fjernet. Det er bestemt at de gjenværende skal vitne om de grufulle handlingene som skjedde her. Hele området er jævlig og deprimerende. Det er ikke en lystig mine og spore. Den ene graven etter den andre. Synlige bein og klesrester stikker opp av jorda.
Tanker om ondskap og lidelse. Etter massegrav på massegrav, hvor vi tror grensen for menneskelig ondskap er nådd, går lufta så fullstendig ut av ballongen.
Guiden stiller seg opp mellom et stort tre og en massegrav for barn.

Han forklarer i detalj hvordan de tok livet av spebarn for å ikke bruke kuler.
Med et godt tak rundt anklene på den lille, svingte soldaten barnet rundt og dæljet bakhodet inn i trestammen. Gjerne flere ganger om det ikke tok første gang.
Jeg er uvel, kvalm, svimmel og målløs. Det er ikke noe å si. Alt virker bare så meningsløst.

Mot slutten raknet det fullstending for Pot. Han beskyldte sine nærmeste medarbeidere for spionasje. De som ikke rakk å rømme til Vietnam, ble utryddet med hele sin familie.

De landsforviste vendte tilbake i 1979, da med vietnamesiske styrker i ryggen. Pol Pot rømte til jungelen på den Thailandske grensa. Rettsakene mot hans håndtlangeren foregår fortsatt i Kambodsja. Flere av de som rømte og kom tilbake, innehar nå sentrale ministerposter.

Det er med blandede følelser vi forlater Kambodsja.
Landet preges fortsatt av kaos, korrupsjon, fattigdom og komplett mangel på lærde individer.
På tross av dette, møtte vi utelukkende smilende, positive og hjelpsomme Khmer`er.
De glemmer ikke fortiden, men har blikket rettet mot fremtiden.

Hei på dere.
Ryktet forteller om sol og utepils i Norge. Vel fortjent etter avtjent vintersesong.

Vi skulle som sagt legge turen langt til sjøs. På grensa til Kambodsja ligger Koh Mak.
En bitteliten øy, som ikke engang Lonely Planet har skrevet nevneverdig om.
Reiselederen og sekretæren var egentlig ganske spent på hvordan dette ville arte seg,
idet speedbåten med 2*250hk tok oss over turkist hav.

 Forhåndskunnskapen baserte seg på noen løse beskrivelser fra andre reisende og korte innlegg på nett.

Blandingen av Karibien og laidback thai-reggae slo oss med en gang vi satte fot på brygga.

Øya beveger seg til en egen puls, som ligger farlig nærme hjertestans.

 Det er ikke alltid merkbart hvordan en påvirkes av omgivelsene, men her gikk kroppen inn i sakte kino modus.
Å få oppleve et sted i Thailand uten skrikende neonskilt, minibank, 7-11, eller allverdens tøys tiltenkt for turister, begynner å bli unikt. De fikk strøm på øya for to år siden, men det virker nesten som om de klarer seg uten. De har en "butikk" som selger brus, chips, øl og vaskepulver. Og en annen med enkle klær.

Vennligheten og smilene er varme, nysgjerrigheten og omtanken like så. Kanskje litt ubehagelig med denne uvante oppmerksomheten. Selv stive nordboere mykner og raskt går praten på særdeles enkel engelsk og reiselederens enda enklere thai.

Store forundrede øyne, da vi forteller at reiselederen og Mari ikke har barn, at vi kommer fra Norge, kaldt og minus grader... og jammen får vi ikke en spådom på kjøpet, -go home, have baby! etterfulgt av trillende latter og store smil.

Fra ulike steder husker man ulike ting. Koh Mak er en øy hvor ansiktene og personligheten sitter igjen.

Øya er så liten at det stort sett er en taxi som kjører her. Det tar 15 minutter i rolig tempo fra ende til ende, men Mr. Nine som han kalles, er som regel bare 5 minutter unna.

Mr. Nine overrasker med å spille i reagge band. Har besøkt Norge, og sin bror i Halden.  og spiller svært sedate toner for oss, mens vi sitter på lasteplanet hans.

En Kveld tar han oss med til en liten bungalow operasjon som heter Big Easy.
6-7 hytter rett på stranda og et kjøkken uten sidestykke.

De tre søstrene som driver Easy, triller frem de lekreste retter. Store kongereker, helgrillet snapper, massaman curry og nydelige stir-fried retter.

Mama Easy serverer i beste grevinnen og hovmester stil. Hun beklager på det sterkeste, men siden det er April og veldig varmt, har hun en egen Chang som hun går og drikker på.

Hvitvin er det ikke mer igjen av, da hun har drukket den opp selv. Men vi kan få et veldig godt tilbud på en 5-FEM! liters vinballong med thai rødvin.
Maten er utrolig god, så vi gjør avtale om å feire Øvinnd sin 42årsdag her!

Vi bodde på en perle av et sted som het Plubpla. Helt øde, gjennom en stor skog med gummitrær.

Bungalower reist på påler over bakken. Svømmebasseng i mosaikk, med utsikt til havet.

*SE&HØR har sponset vår ferie*

Tannlegen var alltid først oppe på morgenen og gjennomførte den obligatoriske økta, før alle oss andre.
Det var i allefall det han skrøt på seg rundt frokostbordet.

Nydelig utendørs morgenmat beachside.

Et perfekt sted å lade batterier og prøve rare hatter til neste års påskerenn på hytta!

Phuu! Henger  dere fortsatt med? Da kjører jeg på.


En annen fantastisk figur vi fikk stifte bekjentskap med var "sjørøverkaptein" Steven.-Rock n roll guys! Haaaaahaaa-knirke-knirke-latter!
Dykkerboms fra Australia som hadde slåtte seg ned på Koh Mak.

 Hovedsaklig forde Thailand hadde en liberal alkoholpolitikk, som han så fint formulerte det.
Han og kompisen Gary(?) driver Koh Mak Divers 3/4 av året, hvorpå Kapteinen tilbringer tre månder på Amsterdam sine koffee shops.

 Med en helt hysterisk morsom og manisk latter, dels sjørøvergener og mangeårig cannabis bruk, satte vi ut på tur med skuta hans, THAITANIC!

Hele Thailandsgulfen er kun 80 meter på det dypeste. Og med årets varmeste måned var det god algevekst med 32 grader, og dårlig sikt. Dykkingen var så som så, men mange andre innslag fra Kapteinen trimmet lattermusklene godt.

                           *Arr arrgh!- I`ve sailed me ship on the seven seas. Where is me parrot?*

Som når han hoppet uti for å "shoppe" litt. På de grunne dykkestedene dukket det ofte opp snorklebåter med Japanere. Her henger de etter båten i tau og med flytevester.

Det er ikke uvanlig at de mister dykkermaska underveis, men kan ikke stoppe eller dykke ned på bunnen og hente den. Men det kunne kapteinen som villig svømte etter på bunnen med handlenettet.

Det er ikke stress, men kaffen man får magesår av i Thailand. Standaren er frysetørret Nescafe. Som forsåvidt er greit en gang i blant, men ikke på 3. måneden.

Reiselederen var ute på en liten moped tur, da et skilt nesten fikk han til å kjøre av veien. Etter en ekstra kikk og et klyp i armen var det klart: Fresh 100% arabica coffe, 1 KM! ok, opp på mopeden. Full spiker og mord i blikket, Hvor er sjappa?

Og der, som en krysning av oase og hippie refugee. Med stor hage, en liten gris av tre og en hammock.
Reiselederen dro i seg en dobbel espresso av ypperste kvalitet.
Fyldig, sterk, og varm. Ryktet spredte seg som ild i tørt gress, og det varte ikke lenge før mopeder fra alle kanter fylte coffeshopen med kaffetørste nordmenn.

Svarte penger skrek en ekstatisk tannlege og spanderte is-cappuccino på alle!

Språket kan til tider by på noen utfordringer og missforståelser. Å bestille to stekte kongereker til forrett, kan fort ende med to enorme grillspyd til hver!

 Vel å greit, men når man egentlig er ganske mett etter ett, og har hovedretten igjen, er det bare å smile. Heldigvis hadde vi  Sjur "Kværna" Oppebøen på enden av  bordet.

 Når han er ferdig med tallerkenen, kan den egentlig settes rett tilbake i skapet.


En mopedtur til det noe øde Koh Mak resort, endte i en himmelsk lunsj, med rekordstore reker!
Jubilanten fikk kake og bursdagssang fremført på flau thai-engelsk.

Feriens siste middag  og bursdagsselskap ble inntatt på Big Easy. En flott måte å runde av ferien på.
Atmosfæren er fantastisk på denne noe uortodokse restauranten. Ja så kraftig er den, at til og med gjestene føler seg litt rare.

Madammen skuffet ikke på kjøkkenet. Dagens reker gav måltidet en knallstart. Etterfulgt av lynsprø vårruller med chilisause.

Søstrene hadde spart unna en god flaske rosê vin. Til Ulla`s store glede.
En rød tråd på disse gode middaggene var frykten for å ikke bli mett, kunne det virke som.
"vi deler en sånn, og en sånn, kan ikke du smake på den..så tar dere en sånn osv..." Resultatet er jo selvfølgelig meget mer mat enn beregnet. Og det settes ikke igjen god mat!
"Kværna" måtte ta seg en liten intermezzo i måltidet.

En liten hvilepause og restene av måltidet ble fortært med ny iver. Merk dog det noe "satte" sløret over øynene. Det finnes bunn i fattigfolk også!

Vi lot denne flotte kvelden bli bakteppe for vår ferie sammen. Øivind, Vigdis og Sjur tok flyet tilbake til Norge neste dag.
 Jeg, Mari og mamma, krysset grensa.