Den som venter, må å håpe på å ikke vente forgjeves! Men nå er vi her igjen med siste rapport fra Sri Lanka.
vi hadde så vidt fått spyttet ut de siste te bladene idet vi trillet inn i Ella.
By sentrum løst sammensatt av en reggae cafe, to andre spisesteder og to guesthouses.
Bedre kjent for Ella Rock (2011moh.) og Litle Adamspeak (1780 moh.) Førstnevnte hadde vi sett oss ut som dagens mål. Kupert, vilt og vakkert!
Frem til nå hadde vi bodd upåklagelig, men vårt opprinnelige hotel, Ambiente, var fult og vi havnet på Ella Resthouse. Dette skulle vise seg å være en lite hyggelig opplevelse, hva gjaldt mat, rom, service og atmosfære generelt.
Turen opp til Ella Rock starter på 1000 meter. Det er nødvendig med guide, da oppstigningen travereserer gjennom rismarker, grønnsakshager, togskinner og lokale husholdninger.
Guiden Sumit viste raskt vei inn på bygdas "hovedpulsåre", togsporet. Med tre avganger i døgnet og en snittfart på 5km\t, går de aller fleste mellom stasjonene.
Store familier med oppakning, menn på vei hjem fra arbeid, damer pyntet i kjoler. Og stasjonsmesteren da, som går og går og aldri kommer frem. Har er ansvarlig for skinnegangen og må sjekke sporet mellom avgangene. Frem og tilbake, frem og tilbake!
Sri Lanka har en meget frodig natur. Overalt utenfor byene vokser tropiske planter og vekster. Mango, cashew, tamarind, 30 typer bananer. Gule, røde og grønne. papaya, kokkoss, meloner, jack frukt, kanel, pepper, appelsiner og lime.
*Jan på bananbørsen i Colombo*
På nedsiden av togsporet bredte rismarkene seg utover. Vanningsteknikken sørger for meget fuktig jord for risen på de øvre etasjer, mens grønnsakene lenger nede får tørrere jord.
Langs med sporet kunne vi se chili, bønner og tomat planter.
Stigningen i terrenget ble karftigere i det vi tok av fra skinnegangen og startet på åssiden. Jungelen ble villere og dyrelydene flere. Det artigste var imidlertidig under bakken. Store "maurtue" aktige jordhauger med hull i ulike dimensjoner. I et av de store hullene var det noe som beveget seg. Knutsen klarte bare å lire av seg et Fy #@!% idet en feit Konge kobra skøt ut av hullet. Heldigvis var det busken og ikke reiselederen som var målet. I følge Sumit er slangen veldig sky, og forsøker i det lengste å unngå kontakt med mennesker.
Resten av den flotte oppstigningen gikk uten dramatikk. Fra 2000 meter hadde vi utsikt til nydelig natur. På mange måter likt Norge, bortsett fra teplantasjenen i åssiden.
Nedstigningen gikk gjennom en liten landsby i åsssiden. Her møtte vi en ordentlig gjeng med små sjarmtroll.
Mange små gutter, som lurte på om de kunne få en penn. Jeg mått spørre Sumit om det var materialknapphet i skolen som skyldtes disse forespørslene, men det var ikke tilfelle. Det var heller turistene sine fine penner som gav status i klasserommet. Snakk om klassekamp:)
Vi hadde imidlertidig andre ting i sekken som reddet situasjonen. Energibarer, rosiner og mandler skrudde opp aktivitetsnivået hos disse små hjertesmelterne. Rosiner hadde de ikke smakt før, men skeptiske tyggende munner løsnet raskt opp i store smil idet søtsmaken kicket inn! Gutta unnet seg en liten neve, før resten gikk ned i lommene. Kjekt å ha til en regnværsdag.
Siste rett i sekken var en real julegave, lunken sitronbrus! Og det kan med sikkerhet sies at ingen hadde smakt kullsyrholdig lesk før.
Å drikke brus av flaske, på samme måte som vann, går nødvendigvis ikke bra. Trykket i flasken kom umiddelbart og samtlige av gutta fikk seg en dusj sitronbrus i fleisen. Forfjamselse og glede ble vår avskjed i det vi satte videre nedover åssiden.
Vel nede i dalenbunnen var vi klare for en ny risikosport. Legenden i det Singalesiske transportsystemet, Offentlig buss!
De mest notoriske råkjørere av alle. De røde bussene gjør halsbrekkende forbikjøringer på veier hugget ut av fjellsiden. Ligger på to hjul i neste sving og står ALDRI stille. Pga økt konkurranse fra private aktører er det første buss til holdeplassen for å plukke opp passasjerer. For å opprettholde forspranget og hindre forbikjøring av konkurrenten, må passasjerene hoppe av og på i fart!
Mari sitt ansiktsutrykk kan ikke beskrives med ord. Bussen sakket litt på farten, og sjåføren skulte dumt på oss idet han gled forbi i joggetempo. Snakk om haken på brystet! Oppenbøen lot seg ikke pille på nesen ved neste buss og landet nesten i fanget på sjåføren.
Vi forlot Ella og høylandet med kurs for kysten. Vi stoppet først i den gamle kolonibyen Galle. En massiv festning, med kanoner, som omkranser bykjernen. Hus og hoteller er pusset opp til original stil, og toppes av den portugisiske kirken fra 1678.
Videre til Hikaduwa. Beachbarer med sløye toner, Bob Marley flagg og dype strandstoler. Bølgene ruller inn på stranden, og surfebrettene står tett i solnedgangen. Et slikt sted hvor alt ser ut til å skje i sakte kino.
Vi spiste god rice and curry på stranden, møtte mye hyggelig folk, men måtte desverre legge kursen mot Thailand igjen.
Vi får besøk av våre familier om en snau uke, og er selvutnevnte reiseledere. Mye å planlegge og ta tak i.
Følg med på neste blogg, da kan det dukke opp flere kjente blekansikter fra Norge.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar